Liberal antiliberalist

Partiet Venstres (og min) liberalisme er, som sagt sist, humanistisk. Den handler om enkeltmenneskenes frihet – alle menneskers. Da er slagord som «Mennesket i sentrum» og «Folk først» logiske. Økonomien er virkemiddel, som staten er det.

Den klassiske og økonomiske liberalismen tar også utgangspunkt i friheten, men handler hovedsakelig om minst mulig stat, skatt og regulering, og er ofte blind for undertrykkelsen som følger i dens kjølvann. Avmakt er ufrihet, og skapes både av en autoritær stat, ensrettet kultur/religion og av en uhemmet kapitalisme.

Den økonomiske liberalismen er også forankret i sterke materielle interesser på høyresiden, og kan stå i motstrid til solidaritet og velferd for alle. Interessekamp er ikke avlyst. For millioner av mennesker er den livsviktig for å kaste av seg åk, og gi økt frihet.

Det er ikke naturlig at venstrefolk tar klassestandpukt for arbeidsgiversiden, slik det ligger i ryggmargen hos mange på høyrefløyen. Mye frigjøring er drevet fram av arbeiderbevegelser.

Liberale er for markedsøkonomi fordi den har vist seg å være det mest effektive systemet for å skape velstand og utvikling. Men de ser også markedsøkonomiens grenser og nødvendigheten av å regulere den i former som ivaretar miljø, økonomisk fordeling, arbeidstakeres rettigheter, menneskers likeverd, konkurranse på like vilkår, osv.

Kapitalinteresser og ytre høyre ønsker minst mulig pålegg, friest mulig spilleregler, vil betale minst mulig skatt, helst ikke ha plagsomme fagforeninger, ogsåvidere. Liberalistene er deres ideologiske fanebærere. Ideologien er ofte dogmatisk, som sosialismen er det.

Det er vanskeligere å være liberal, fordi det krever en grundigere vurdering av vedtaks konsekvenser. Friheten må ivaretas mest for dem som har minst av den. Staten må brukes for å skape frihet.

For liberalisten er søndagsåpne butikker en ideologisk selvfølge. For en (sosial)liberaler et spørsmål å diskutere for og imot. At drosjer er regulert forstår ikke liberalisten noe av, mens en liberaler skjønner at velfungerende kollektivtransport – også den fleksible delen av den, er bra.

Når liberalister erklærer Ayn Rand som guru, og Reagan og Thatcher som sine helter, bør det ikke være så vanskelig å vite hvor en hører hjemme.

Mange vil selvsagt befinne seg et sted i mellom, og politiske partier er ikke bare ideologiske (kanskje bare litt). Men det er altså to ulike retninger i «liberalismen», svært forskjellige i sin tilnærming til politikk. Liberalister har alltid vært en høyrefløy i Høyre. Frp definerer seg som liberalistisk, men er heller ikke entydig ideologisk. Mer om det siden.

Da jeg var med i sentralstyret i Unge Venstre på midten av 1970-tallet, skrev jeg et ideologisk notat. Etter at  jeg begynte i Venstres stortingsgruppe i 1998, pusset jeg støv av dette. Det ble oppdatert, forankret i Venstres sentralstyre i år 2000, og ligger fortsatt på partiets hjemmeside som et notat om Venstres ideologiske forankring. Det er ikke noe åndsverk fra min side, men et journalistisk sammendrag av de liberale ideene.

Skillet mellom liberal og liberalist anerkjennes ikke av alle. Noen har interesse av å blande dem sammen, som «den liberale tankesmien» Civita. Har de vunnet definisjonskampen, slik at Venstre må oppgi liberal som tydelig merkelapp? Det handler jo om å kommunisere hva man faktisk står for, og da må man ta konsekvensen hvis det blir for uklart. Frank Rossavik mente Trine Skei Grande sa noe Sponheim og Dørum ikke kunne ha sagt, da hun i landsmøtetalen nylig ville ha «meir libberalisme».

Mer om det neste gang.

En liberal blogg

En liberal blogg

Den politiske liberalismen er humanistisk, ikke økonomisk. Derfor er det et fundamentalt skille mellom liberale og liberalister. 

Noen har interesse av å kludre til dette skillet, men det må de ikke få lov til. Venstre hører til i det politiske sentrum på den fortsatt viktige høyre-venstre-aksen. Liberalistene er på ytre høyre flanke.

Ideologisk debatt er for spesielt interesserte, men verdibasert politikk angår alle. Jeg vil blogge om ideologier, verdier og politikk, men ikke som noe filosofisk seminar. Det er jeg ikke kvalifisert til heller.

Norge er i stort et verdifellesskap der fundamentale liberale verdier er bredt forankret og institusjonalisert. Det samme er et nordisk «sosialdemokrati» basert på velferdsstat og markedsøkonomi i en god balanse. Verken sosialisme eller markedsfundamentalisme får noe stort spillerom.

Hvor solid er dette fellesskapet, og hvor går de verdimessige og materielle dragkampene videre? Blir vi overkjørt av «nyliberalismen» utenfra?

For noen år siden var det et åpenbart sosialdemokratisk hegemoni (i Ap-betydning). I dag har vi en blåblå regjering som bygger velferdssamfunnet videre, og som (sosial)liberale ikke finner noe mer avskrekkende enn en Ap-dominert regjering. I alle fall ikke så lenge den må finne støtte i det politiske sentrum i Stortinget. Kanskje truer illiberal retorikk på innvandringsfeltet, sider av klimapolitikken og forslag som svekker personvernet dette synet, men det gjenstår å se hva Venstres og Kr.Fs oppsummeringer og konklusjoner vil vise fram mot valget i 2017.

Kampen om definisjonen av det liberale pågår hele tiden. Dels innad i Venstre, men også mellom alle partiene og tenketanker. Alle vil stå fremst i fronten for friheten.

Hvor liberale er partiene? Hvor sosialistisk er SV, hvor konservativt eller liberalistisk er Høyre? Hvor ideologiske er Frp når det kommer til praktisk politikk? Vant Civita definisjonskampen? Hvor går Norge?

Dette og mere til vil jeg blogge om framover, en til to ganger i uka, som ren hobbyvirksomhet, basert på et liberalt ståsted. Jeg er fortsatt medlem av Venstre, som jeg har vært siden 1971, men har ingen verv, og vil kun snakke for meg sjøl.

Jeg har ingen vesentlige innvendinger til dagens Venstre-programmer, politikk eller strategi, men liker ikke enkelte yngres forsøk på å plassere partiet på høyresiden. Hvis man ikke skiller mellom den radikale (sosial)liberale tradisjonen Venstre står i, og den økonomiske (høyre)liberalismen, så har man enten ikke gjort hjemmeleksa, eller man vil ha et annet Venstre enn det partiet har vært historisk og fortsatt er i dag.

Verdimessig grensegang må gås opp til venstre og til høyre, uansett hvem man tidvis og pragmatisk kan samarbeide med om å få noe gjort. Det er viktig for norsk politikks utvikling at Venstre fortsatt står i sentrum, som den tredje vei.

Jeg er delvis pensjonist, men jobber 60 prosent som redaktør (for medlemsblad, nett og sosiale medier) i Norges Taxiforbund. Bloggen er ingen forlengelse av dette, men står altså helt på egne ben. Jeg kommer likevel til å ta med noen erfaringer fra en hundset bransje inn i den ideologiske debatten etterhvert.

Den tidvis absurde debatten om delingsøkonomien er kanskje det beste eksemplet i dag på hvor galt det kan gå når det ideologiske verdikompasset svikter, og de som tror de er mest kunnskapsrike og antipopulistiske, er det stikk motsatte.

Neste gang skal jeg si litt mer om skillet mellom liberalisme og liberalisme. Hvorfor jeg er en liberal antiliberalist.