Venstre bør få en tenkepause

Venstre bør få en tenkepause

Politikere uten rettskaffenhet må holdes langt unna innflytelse. Derfor bør Venstre få en pause under sperregrensen.

Mens Erna Solberg legger seg mot sentrum for å kapre velgerne som ikke liker for mye blå politikk,  og forsikrer at regjeringen motarbeider arbeidslivskriminalitet og sosial dumping,  jobber de borgerlige liberalistene for det motsatte.

Uten et oppgjør med disse, er ikke statsministeren troverdig. Men det er større grunn til å forvente at de blir satt på plass i Høyre, endog i Fremskrittspartiet, enn i «sentrumspartiet» Venstre. Dette er faktisk den store endringen ved dette valget.

Venstre kan ikke lenger oppfattes som en garantist for en politikk mot sentrum, men kan like gjerne skaffe flertall for en mørkeblå politikk på viktige områder som nærings- og arbeidslivspolitikk. Et tredje høyreparti har ikke Norge bruk for.

Små forskjeller

Som mange andre i det politiske sentrum, har jeg sans for både Erna og Jonas. Begge vil være gode statsministrene og ingen vil i utgangspunkt føre ekstrem politikk. Forskjellene er små, de vil bli forstørret i valgkampen. Mens Ap vil forsøke å blåse opp venstre/høyre-dimensjonen, vil Erna gjøre sitt beste for å redusere den. De flytende velgerne i sentrum vil nemlig ikke ha for mye blå politikk. Like lite som en mørkerød.

Høyresiden forsøker å skremme med at Rødt kan få innflytelse på et Ap i regjeringen. Meg skremmer det mye mer at en hel gjeng med liberalistiske undergravere av den norske samfunnsmodellen har så stort spillerom på borgerlige side.

Legeforeningen

Den norske legeforeningen er ikke kjent som politisk aktør, men kritiserer Delingsøkonomiutvalget for å ta for lett på konsekvensene delingsøkonomien kan ha for det norske arbeidslivet. Den «kan på sikt få store konsekvenser for vår velferd. Det er derfor svært viktig å ta vare på og videreutvikle det velorganiserte arbeidslivet vi har i Norge».

Dette er den viktigste, reelle konfliktlinjen mellom regjeringsalternativene nå. Den går inne i den borgerlige leiren. Erna vil nok holde de mørkeblå i øra. Men i Venstre er det fritt fram.

Ren humbug

Debatten om «delingsøkonomien» illustrerer hvordan liberalistene er klare til å innføre amerikanisert arbeidsliv i Norge. En ting er at de er grovt uryddige i definisjonene, og ikke skiller mellom deling av gjenstander og arbeidskraft (og da er det ikke lenger deling). Man kan bruke andre betegnelser – plattformøkonomi, «collaborativ economy» (som EU benytter), gig-økonomi.

Poenget er næringsvirksomhet på digitale plattformer, og hvordan dette skal reguleres for å sikre arbeidstakeres rettigheter og likeverd i samfunnet. (Den reelle delingsøkonomien, hvor eiendelen er det vesentlige, berøres i liten grad av dette).

Når pirattaxiselskapet Uber er brukt som «delingsøkonomiens» flaggskip, er det ren humbug, og et resultat av selskapets eget PR-spin. Myndigheter og rettsapparat i Norden og i EU har skutt ned dette. Det samme har skattemyndighetene. Da kan folk kalle det hva de vil. Rettslig sett er det persontransport mot vederlag, altså drosjevirksomhet.

Samtidig kan modellen (om selve virksomheten hadde vært lovlig) gjerne kalles plattformøkonomi. Som sådan er forretningsmodellen rigget for sosial dumping.

De som støtter dette, avslører seg som ytterliggående langs flere dimensjoner, hvorav først den fjerde handler om drosjepolitikk:

Under moralgrensen

Jeg anklager dem på flere punkter:

1: Aksept for lovbrudd som politisk pressmiddel. Uber har drevet organisert piratvirksomhet i to og et halvt år, sjåførene straffes, prisfordelen er avslørt som moms- og skattesvindel. Liberalistene synes det er greit. Ingen uttalelser om at «vi skal høre på hva dere foreslår, men slutt med lovbruddene først».

2: Aksept for konkurranse på ulike vilkår. Uber har krevd særregler basert på påstander om at det er noe annen enn taxi (samkjøring, transportdeling). Det er avvist av myndigheter og rettsvesen, men aktivt støttet av det (forrige) borgerlige byrådet i Oslo (med Stian Berger Røsland (H) og Guri Melby (V) i spissen), og av Abelia, som tok lovbrytende Uber opp som medlem, uten betenkeligheter. Det samme gjorde IKT Norge. (Begge satt i Delingsøkonomiutvalget, sammen med broren til en Uber-aktivist! Pussig at de leverte bestillingsverket Uber ville ha?).

3: Ja til flytting av lokal norsk verdiskaping til inntekt for dem som utfører et arbeid, til utenlandske firma i skatteparadis, som har all makt over, men ikke tar noe ansvar for de som utfører det samme arbeidet. Rett og slett en flytting av penger fra arbeidstakere og velferdsstaten til eiersiden uten skatt. En modell for sosial dumping og for et løsarbeidersamfunn med all makt hos plattformeier. Et grovt angrep på hele den norske samfunnsmodellen.

4: Demontering av taxi som tilbud innenfor en helhetlig kollektivtransport, og med dekning døgnet rundt i hele landet. Uten debatt. Uten innsikt i konsekvensene.  (For eksempel enorme offentlige utgiftsøkninger til transport av barn, pasienter, funksjonshemmede i egen regi).

Hver for seg og i sum er dette ren ekstremisme. De to første er ikke bare det, men også under moralgrensen. Da snakker vi ikke om saklig uenighet som skal respekteres, men en uakseptabel mangel på rettskaffenhet og rettferdighetssans.

Et grovt brudd med grunnleggende verdier for det Venstre jeg har vært medlem av siden 1972, og fram til nylig.

Ekstremister

Det er greit å henge bjella på katten, siden det er politikere som ber om folks tillit, og opererer i det åpne rom. Den verste er selvsagt Heidi Nordby Lunde (H) som aktivt oppfordrer Uber til lovbrudd i den hensikt å presse fram lovendringer. Hun ble premiert med opprykk på Oslo Høyres liste.

En «god» nummer to er Guri Melby (V), som var ansvarlig byråd for drosjepolitikken i Oslo, og benytter posisjonen til å dolke hele næringen i ryggen ved å promotere piratvirksomhet og foreslå særlover tilpasset Uber. Det verste makkverket jeg har sett fra et offentlig organ til et annet.  I senere tid – etter at Ubers sjåfører er straffet i hundretall og enda flere er tatt for skatte- og momssnyteri – står hun på talerstolen i Oslo bystyre og skryter av å bruke Uber fordi «det er billig».

Lederne i de borgerlige ungdomsorganisasjonene er også frontkjempere for Uber, og lirer av seg de mest hårreisende argumentasjonsrekker om drosjer. Null peiling, Ubers narrativ er slukt med søkke og snøre. PR-agentene skrev budskapet. Like ille er kommentarer og ledere i Aftenposten og Dagbladet.

Andre klakører er stortingsrepresentantene Sveinung Rotevatn (V), Henrik Asheim (H), Peter Christian Frølich (H) (sosial dumping bryr jeg meg ikke om, sa han i et møte), Erik Skutle (H) (også kjent for en Ikea-tur).

Dette er de fremste av de borgerligere høyreradikalerne – ikke verdikonservative i Høyre, ikke sosialliberale i Venstre, ikke kunnskapsbaserte pragmatikere i Frp, men ideologiske liberalister.

Vi kan nok også ta med en stor dose klassearroganse, side de avslører en total mangel på evne og vilje til å identifisere seg med en drosjesjåfør – det være seg en innvandrer som ansatt sjåfør, eller en erfaren småbedriftseier av en drosjeeier. Disse er «monopolister som fortjener konkurranse» fra en dopet, skattesnytende piratvirksomhet, til tross for at de bare følger de lover samfunnet har fastsatt for dem.

Korrigeres de?

Nå er det slik at den sittende blå regjering har programfestet at drosjene skal være en del av kollektivpolitikken, og konstaterer at «bransjen har et viktig samfunnsoppdrag» (Fra Sundvollen-plattformen 2013). Derfor er det ikke aktuelt å gi Ubers konsept verken tillatelse eller tilgivelse. Radikalerne kjemper en tapt sak.

Politi og skatt vil arbeide videre, og etter alt å dømme straffe også selskapets leder Carl E. Endresen, som er under etterforskning. Samtidig reiser han på turné til Bergen, Stavanger og Trondheim (i morgen) med nyttige idioter fra de samme partiene som medspillere i det krampaktigePR-stuntet.

Hadde de stilt opp hvis en organisator av svart arbeid i byggebransjen kom på besøk? Hvor er holdningene?

I Høyre og Frp finnes folk med kunnskap og respekt, som sier ja til å møte næringen, og som setter  seg inn i saken. Derfor er de rabiate holdt i ørene, og de når ikke fram.

I Venstre er det ikke noe slikt lederskap, heller ingen synlig kompetanse på feltet. Derfor ender Venstre med det mest ytterliggående programmet, det eneste som faktisk åpner for Uber, etter bestemmelser i hvert løyveoområde.  Så vet vi jo at Venstre i disse byene står klar med den røde løper for piratene, om de vil komme tilbake.

En fantastisk miljøpolitikk når 10.000 inntil 10 år gamle biler skal kjøre rundt etter drosjekunder i Bergen og Oslo.

For særinteressen

I debattene om delingsøkonomi og Uber på Venstres medlemssider, ble motstanderne ofte i beit for argumenter. Da var det greit å forsøke å utdefinere meg, som talsmann for drosjenæringen.  (Venstre er jo veldig opptatt av å være uavhengig av særinteresser. Veldig bra. Men det betyr jo ikke at man ikke skal sette seg inn i saken, og høre på dem som kan, og som berøres av politikken).

Realiteten er en annen: For det første er drosjelovverket vedtatt av samfunnshensyn og bare det.«Særinteressene» jeg har snakket for, er i høyden at en næring bør ha krav på forutsigbarhet i rammevilkår, og rammer som gjør det mulig å tjene en vanlig, anstendig norsk lønn innenfor vanlig arbeidstid.

(At dette allerede er et problem i Oslo, skyldes de samme høyrekreftenes kvasiliberalisering gjennom de siste 15 årene. De små sentralene med høyest priser er Oslo Høyres ektefødte hjertebarn, med Oslo Venstres fødselshjelp, husk det»).

Den faktiske særinteressen i dette, er det amerikanske bølleselskapet Uber. Samtlige personer nevnt over her har i lang tid vært rene talspersoner for denne bedriften. Det hadde ikke vært verre i ensidighet og iver om de hadde vært betalt for det.

Korrupsjon

I en tråd i Stavanger Aftenblad nylig (15/6), var det en innsender som sa dette ganske bra:

Helge Samuelsen:

«Registrerer at FrP og Venstre er for bevisst forskjellsbehandling. Dette selvsagt basert på en noe misforstått symbolpolitikk…

.. er de bare for å gi særfordeler til et globalisert firma som skor seg på nettopp å få slike særfordeler?

Ellers er det på tide politikere generelt begynner å lære seg at deres rolle i forhold til privat næringsvirksomhet er å legge forholdene til rette, sette eventuelle standarder, og ha et lovverk og prosedyrer som er like for alle aktører. Å gå et selskaps ærend er å betrakte som korrupsjon og langt utenfor demokratiets spilleregler. Kanskje en politikerlisens med påtvungen opplæring er nødvendig?»

Det finnes INGEN saklig grunn til å kalle Uber for delingsøkonomi. Eneste motiv for å gjøre det, er å gå Ubers ærend. Dette er ikke lenger noe å diskutere, det er fastslått av rettsinstanser i hele Europa. Det vises også ved at selv Uber-vennene i Delingsøkonomiutvalget ga opp det politisk umulige kravet om særregler. I stedet må Uber gis adgang ved å rasere hele lovverket for drosjevirksomhet.

Venstre ytterst

Da gjør altså Venstre det fantastiske, og plasserer et programpunkt om drosjeløyver under kapitlet «delingsøkonomi» i programmet. Og sier ikke ett ord om drosjenes plass under transport.

Slik kan hele Venstre avsløre sin inkompetanse, og sitt knefall for sine høyreradikale populister (billig taxi til folket – drit i om sjåførene tjener penger på arbeidet!). Hvert fylke sin lov!

Slik kan liberalistene klappe, mens de sosialliberale sitter tilbake og ikke forstår hva det handler om. «Vi har ikke satt oss inn i saken, og «Venstre står jo for så mye annet som er bra», som jeg fikk høre etter at jeg meldte meg ut.

Nei, venstrefolk. Det holder ikke. Ta en pause utenfor makt, og tenk over hvor dere skal være i det politiske landskapet. Trine snakker om et parti for kunnskap, mot populisme. Nettopp.

Forstå hva det betyr! Ikke snu det trill rundt.