Hva står egentlig Høyre for nå for tiden? Det er lenge siden jeg har registrert noen debatt om konservatismens kurs i de kretser.

Som de fleste partier, er Høyre i stor grad et interesseparti – for kapitaleiere og næringslivsfolk i deres tilfelle. Konservativ ideologi tas derfor bare fram i festtaler og er ikke så forpliktende. Jeg opplever at Erna Solberg er mer opptatt av makt enn hva hun egentlig står for – i sitt strev for å samle partiene i den borgerlige blokken, fra Frp til Venstre.

Et liberalt ståsted har et annet utgangspunkt: Frihet for alle enkeltmennesker er det idealistiske utgangspunktet. Da er man i utgangspunktet uavhengig av særinteresser. Friheten er målestokken i møte med enkeltsaker, ikke gevinsten for din interessegruppe.

Det betyr ingen nedvurdering av særinteresser. Vi har mange og velorganiserte slike i Norge, og det er ikke noe galt i at de har «sine» partier heller. Poenget for en liberaler er at ingen får overkjøre eller undertrykke andre. Maktbalanse og maktkontroll er helt vesentlig.

Individets frihet er formalisert gjennom blant annet menneskerettighetene og i nasjonal og internasjonal lovgivning som skal sikre rettigheter og forhindre overgrep og maktmisbruk.

Diktaturene, som Russland, Kina, Iran med flere, motarbeider disse verdiene konsekvent både hjemme og ute. Den nye høyrebølgen svekker også de liberale verdiene – enkeltmenneskenes frihet. Med trumpismen innfører USA den samme type bøllepolitikk som Kina bedrev mot Norge etter en kjent fredsprisutdeling. Gjør du ikke som jeg sier, straffer jeg deg. Rå makt. Ingen regler.

Det er grunn til å frykte at Trump vil gi Netanyahu fortsatt fri tøyler til å gjøre som han vil med palestinerne, slik Biden i praksis også har gjort.

Palestinernes sak ble ikke akkurat godt ivaretatt av at diktaturet Hamas fikk makten på Gaza, og startet det vanvittige terrorangrepet 7. oktober 2023. De måtte vite hva de slapp løs, og kynismen overgås bare av Israels respons. 60.000 døde, de fleste barn og sivile og et ruinert samfunn som knapt lar seg gjenoppbygge uten en ny okkupasjon. Grove angrep på humanitær hjelpeinnsats.

I den situasjonen har den norske regjeringen vist mot, og peker framover mot en varig løsning. Både i form av et oppgjør basert på folkeretten, og et aktivt engasjement for en tostatsløsning. Israels anneksjoner og overgrep må stanses. Også palestinerne har rett til et liv i frihet.

I den situasjonen velger Erna Solberg å gå ut med en politikk der Norge skal trekke seg ut av dette engasjementet, overlate til andre å bidra til løsninger, og signaliserer at folkerett og menneskerettigheter ikke er så viktig. Akkurat slik Trump vil. Akkurat slik Frp står for med sin uforbeholdne støtte til det Israel til enhver tid gjør.

Dermed brytes også tradisjonen med et samlet Norge bak viktige utenrikspolitiske standpunkter.

Det er feigt og opportunistisk. Det viser at grunnleggende verdier må vike for egen taktikk og maktambisjoner. Solberg tilpasser seg ytre høyre.

Hva med det liberale partiet Venstre? Sitter dere og ser på? Skal dere bidra til en stadig mer antiliberal høyreside får makten i landet?

Skjermfoto fra NRK.

Meningsmålinger og stemningsbølger kan dessverre styre politikken mer enn godt er, hausset opp av medienes gribber. Hvor blir det av substansen? Hva er det som faktisk skal endres – annet enn å skifte ut personer?

I en kommentar i Dagsavisen i dag, skriver politisk redaktør Lars West Johnsen at Støre må gå av, fordi mange i partiet har mistet tilliten. Så kommer det: «Hvis noen har ideer til hva som kan gjøres annerledes, har hver dag betydning skal valget vinnes i september».

Det er ingenting i kommentaren som antyder at Johnsen selv har noen slike ideer. Bare spekulasjoner om hvem som kan ha motiver til å skyte ned Støre.

Har noen andre sett slike ideer? Hva med Trond Giske, som slår seg opp igjen med å være en «ekte» sosialdemokrat?

I Aftenposten i går skrev deres politiske redaktør, Kjetil Alstadheim dette: «Løftene er like enkle som de hele veien har vært fra Giskes utbryterrepublikk, Nidaros sosialdemokratiske forum. De skal «ta kontroll over kraftmarkedet», men har ingen svar på hvordan det skal gjøres».

Jeg tror mye av mistilliten til regjeringen startet med de galopperende strømprisene etter Putins invasjon i Ukraina. Jeg var selv overrasket over hvor tett disse var knyttet til det europeiske markedet. Men en lang debatt og flere utredninger har vist at det er for sent å få tilbake en nasjonal kontroll med prisdannelsen.

Prisene normaliseres noe, og ingen skal innbille noen at en ny borgerlig regjering vil gjøre noe med prismekanismen.

På samme måte rammer øvrig prisstigning mange. Personlig har jeg ved overgang til å bli «ren» pensjonist, med dertil hørende inntektsnedgang, mer enn fordobling av renteutgifter og høyere priser overalt, fått svekket min økonomi betraktelig.

Er det en rasjonell grunn til å ønske meg en ny høyreregjering og et sterkere FrP? Selvsagt ikke.  Om de hadde hatt regjeringsmakten i denne perioden, hadde situasjonen vært akkurat den samme, og misnøyen hadde vært rettet mot dem.

Arbeiderpartiet får stri med sine egne problemer, men siden jeg mener Jonas Gahr Støre er den best egnede statsministeren, er det synd dersom de roter seg bort i forestillinger om at et skifte av person, uten noen substansiell endring av politikk, skal endre bildet.

Jeg synes også politiske kommentatorer i all sin iver og daglige behov for å bli hørt og lest, bør være litt grundigere, og stille noen flere kritiske spørsmål. Etterlyse noe mer substans fra dem som er ute etter å kaste personer. (For ordens skyld: Her er Alstadheim på et helt annet nivå enn kollegaen i Dagsavisen).

Mens velgerne i USA stemte på Trump fordi de innbiller seg at de vil få lavere eggpriser, kan norske velgere stemme inn Sylvi Listhaug, og få noe helt annet enn de mener å ha bedt om.

Hvis det altså ikke blir litt mer fokus på politisk substans. Det blir det nok, spesielt på hva en regjering Listhaug faktisk vil stå for.

Politikk handler om virkelighet, ikke bare innbilning og stemningsbølger. De kan fort snu.

Bilde: Skjermbilde fra TV2 nyheter.

Om du har et liberalt politisk ståsted er du ikke-sosialist, men også ikke-liberalist. Den norske samfunnsmodellen er verdens beste fordi den søker, og ofte finner, den gode balansen mellom ulike interesser og hensyn. Samtidig som den er basert på grunnleggende humanisme og likeverd.

Fløypartier er en trussel mot denne modellen, fordi de vil utfordre balansepunktene som gjør modellen så god og stabil. De utfordrer også humanismen.

I Norge er det – heldigvis – tverrpolitisk enighet om den grunnleggende demokratiske modellen. Partier med historisk bakgrunn i mer autoritære ideer og interesser, er blitt liberale, og Norge er på mange måter et liberalt samfunn.

Det skyldes at alle er enige om demokratiets spilleregler, om institusjonene som balanserer makt – den lovgivende, utøvende og dømmende. Herunder uavhengige domstoler og frie medier, den såkalte fjerde statsmakt.

I tillegg handler det om balanse mellom arbeid og kapital, marked og regulering, stat og individ, frihet og styring. Her er ikke enigheten fullt så stor, og det er nødvendig å tydeliggjøre forskjellen mellom partiene.

Da Harald Eia lagde serien om Norge i NRK, konkluderte han interessant nok med at det er «uavhengighet» som er den mest grunnleggende verdien for nordmenn. Han kunne ha sagt frihet.

Men da er det altså ikke den liberalistiske friheten – med fravær av en sterk stat og med lavest mulig skatter, det er snakk om. Men den staten (og kommunene) som bidrar til at frihet gjelder for flest mulig – helst alle, i godt og balansert samspill med privat sektor og et sterkt sivilsamfunn.

Hvis balansen bikker, får vi opprør som handler om frihet. Hvis folk føler at det offentlige blir for mektig, eller at samfunnsånden blir for moralistisk, formyndersk, elitistisk, så kommer det en motreaksjon. Hvis folks materielle vilkår svekkes (og dermed også friheten), trues tillit og oppslutning om partier som står for demokrati.

Da er rommet åpent for populister av ulikt slag, ofte med autoritære tendenser. Spillet på misnøye og splid er velkjente grep.

Det blir jo interessant å se om Trump klarer å gi velgerne sine billigere dagligvarer og lavere renter. I så fall vil det være en effekt av Bidens økonomiske politikk, og markedet.

Frp rir på en tilsvarende bølge av misnøye med høye priser og høy rente i Norge. Det er neppe noe ideologisk ønske om høyredreining bak. Listhaugs hovedargumenter handler om økte offentlige utgifter til helse, eldreomsorg, samferdsel og annet som de fleste er for.

Men baksiden er angrep på solidaritet og humanisme – nei til innvandrere og flyktninger, kutt i bistand, nei til klimatiltak osv.

Høyresiden er også flinke til å påstå at vi har mange unødvendige byråkrater i Norge. Det kan de jo nå vise oss i kommuner og fylkeskommuner de har fått makten i. Slutt å syte om dårlig økonomi, vis oss kuttene i «byråkratiet» – og hold utgiftene oppe i skole, helse og eldreomsorg.

Forvaltningen (byråkratiet) er også en bærebjelke i demokratiet. Det er ikke tilfeldig at Trump går løs også på dette, i tillegg til journalistisk baserte medier og rettsstaten. Tendensen er den samme på vår hjemlige høyrefløy.

Alle vil ha en effektiv og slankest mulig forvaltning. Faren ved høyrepolitikk er at man kaster barnet ut med badevannet og svekker demokrati og rettferdighet.

Bilde: Harald Eia fant at uavhengighet er den viktigste norske samfunnsverdien. (Skjermbilde fra NRK)

Politikken framstilles ofte som en kamp mellom blått eller rødt. Men både makta og de beste løsningene ligger som regel i sentrum. Derfor må sentrum ha styrke.

Valgkamper er i seg sjøl polariserende, og det er nødvendig for å tydeliggjøre alternativene. Men fornuftige folk bør ha evne til å gjennomskue overdrivelser, og se at ytterpartienes ofte lettvinte forslag ikke er så bra.

Her er noen av grunnene til at jeg står i det sosialliberale sentrum i politikken. Et stikkord er balanse.

De fleste partiene er i utgangspunkt interessepartier. Arbeiderpartiet for arbeidstakere, Høyre for arbeidsgivere, Senterpartiet for bønder. SV og Rødt definerer seg som partier for arbeiderklassen.

Vi som står i sentrum ønsker å være uavhengige av særinteresser, se saker fra flere sider, og avveie interessene til beste for alle og helheten i samfunnet.

Menneskeverdet

Som verdigrunnlag har vi en grunnleggende respekt for alle mennesker. Menneskeverdet innebærer et likhetsideal og en rettferdighetssans som tilsier kamp mot urettferdighet, undertrykkelse og maktmisbruk. Jeg definerer meg selv som liberaler – i den radikale og sosialliberale tradisjonen – der frihet for enkeltmennesket er det grunnleggende. Liberalister er noe helt annet. De vil også ha frihet, men uten reguleringer og styring blir det kapitalens frihet og den sterkestes rett.

Både konservative og sosialister kan dele disse idealene, men må da definere seg tydeligere i forhold til andre sider av deres ideologier. Begge sider har en mer autoritær historikk enn liberale, som per definisjon er antiautoritær.

Sosialt engasjement og kamp mot utenforskap er derfor naturlige kampsaker i sentrum. Støtte til bistand og internasjonal solidaritet er like selvsagt. Kamp for klima og miljø handler om frihet og gode liv også for framtidens generasjoner.

Både og

Høyresiden og venstresiden krangler om privates deltagelse i offentlig velferd. For oss i sentrum er ikke dette et ideologisk spørsmål, men et praktisk. Derfor må det vurderes i hvert enkelt tilfelle. Siden det offentlige betaler og definerer tjenestene, er det naturlig at de også driver de fleste av dem. Private sykehjem er ikke en problemstilling i det store flertallet av norske kommuner.

Det er ikke rimelig at private tjener store penger på å drifte tjenester som det offentlige betaler for, men i så fall er det avtalene det er noe galt med, ikke at private ønsker overskudd.  

Høyresiden dyrker markedet, venstresiden vil overstyre det. Vi i sentrum er for markedsøkonomi, men ser også at den er begrenset, og må reguleres. Også det er et praktisk spørsmål som krever innsikt og analyse i hvert enkelt tilfelle.

Ja til byråkrati

Høyresiden snakker ned «byråkrati» og kutter utgifter i administrasjon. Men uten en velfungerende forvaltning fungerer ikke demokratiet. Ideologisk baserte kutt (som ABE-reformen) gjør stor skade. Det er ikke fornuftig at rektorer, leger, sykepleiere mv gjør mer papirarbeid enn det de skal, fordi kommunen har fjernet «byråkratene».

Høyresiden kommer med lettvinte forslag om å legge ned fylkeskommunen. I praksis vil det bli tidenes sentraliserings- og byråkratiseringsreform. Fordi staten (byråkrater i praksis, siden Stortinget ikke kan behandle alt av småsaker) må overta prioritering av fylkesveger, videregående skoler, regionale kultur- og næringstiltak osv.

Grenseløse ytterkanter

Venstresiden er uten grenser for offentlig makt og skattlegging av de «rike». Men hvis SV og Rødt fikk bestemme, ville mye av dynamikken og utviklingen i samfunnet stoppe opp. Ethvert samfunn, nasjonalt og lokalt, trenger folk som vil risikere egne penger til å skape arbeidsplasser og støtte lokal idrett og kultur.

Høyresiden er altfor ukritisk til å la kapitaleiere og utbyggere få det som de vil, og undergraver en verdikonservativ tilnærming til byutvikling, trivsel og lokale særpreg.

Sentrum står for balansen – i makt, utvikling og prosesser.

Gode sentrumskandidater

Det finnes gode sentrumskrefter i mange partier, men interessepartiene og de mest ideologiske trekker i andre retninger også. Derfor trengs sentrum på vippen.

Mange steder er det fortsatt gode Venstre-kandidater som står i sentrum, og som i motsetning til landspartiet ikke er forlovet med høyresiden. Dessverre er det for mange liberalister i partiet, spesielt blant de yngre, og jeg stoler ikke på mitt gamle parti lenger.

Partiet Sentrum er fortsatt litt under radaren for mange, blant annet fordi det ikke slipper til i riksmediene. Men det er gode muligheter i en del kommuner og mange fylker. På lang sikt er det viktig å få et blokkuavhengig sentrumsparti med styrke, og derfor må vi begynne i det små.

Godt valg uansett parti!

Liberal ryggmargsrefleks er selvsagt at ethvert forsøk på å begrense ytringsfrihet er negativt og må slås tilbake. Men det er lov å tenke litt videre også for oss liberale.

Alarmismen som en del driver med om dagen, er litt skremmende. Det er nemlig ikke slik at et lovforbud mot brenning av koraner og bibler er starten på ytringsfrihetens fall. Den står mye sterkere enn som så, og det er betenkelig at så mange framstiller den som så svak.

Koranbrenning er slett ingen nødvendig del av en ytringsfrihet. Ingen trenger den for å kunne ta avstand fra islam og islamske regimer. Det er da heller ingen reelle religionskritikere som tar i bruk dette primitive virkemiddelet. Det er bare provokatører. De kan godt være betalte agenter for fremmede makter for alt vi vet.

Selvsagt hadde det klokeste vært om alle bare snudde ryggen til, lot være å gi tullingene oppmerksomhet, og håpet at det skulle dø hen, slik de fleste muslimer i Norge og vesten også gjør. Men det er en realitet at terrororganisasjoner og diktatorer trenger, og bruker, slike aksjoner for å legitimere sin egen propaganda og voldshandlinger.

Å sette brenning av slike religiøse symboler på linje med rasisme og andre hatefulle ytringer, er derfor ikke noe knefall, men tvert imot et tiltak for å frata ekstremistene et grunnlag for legitimitet i egne befolkninger.

Akkurat nå er Norge ikke rammet, slik som Danmark og Sverige. Det preger ordskiftet, og det florerer av lettvint posering blant mange norske skribenter. Men heller ikke en norsk regjering kan lukke øynene for de sikkerhetstrusler og annet som kan ramme oss like mye i neste omgang.

Derfor bør et samlet Norden finne sammen i denne saken, og finne lovformuleringer som er presise nok til å ramme riktig og begrenset. Det er selvsagt ikke aktuelt å gjeninnføre noen generell blasfemiparagraf eller andre utglidninger som vil øke faren for reelle inngrep i ytringsfriheten.

Brenning av koraner og bibler har ingen noe anstendig behov for å drive med. Ytringsfriheten rammes overhodet ikke av om slike handlinger flyttes på den andre siden av lovgrensen.

(Illustrasjon; Skjermdump fra NRK i dag, 25/8-2023)

Høyre har lenge flydd høyt på meningsmålingene, men kanskje er de, som noen ganger før, kommet «for tidlig i form»?

Det vil si at velgere tenker seg nøyere om når det er alvor foran stemmeavlukket. Det er enklere å svare raskt på en meningsmåling enn å avgi en stemme. Vi får se om tre uker. Det er uansett ingen krise med noen endringer i politisk ledelse i kommunene. Fortsatt vil partiene i sentrum kunne avgjøre retningen, og sørge for at det ikke blir noen dramatisk dreining til høyre eller venstre.

Det tryggeste er derfor å styrke sentrumspartiers posisjon etter valget.

Det er ingen synlige ønsker om høyrepolitikk i befolkningen. Høyre selv framstår som sosialdemokrater med store løfter for offentlig sektor, og har problemer med å forklare hvordan de skal klare det med reduksjoner i eiendomsskatt, lavere gebyrer og lavere rammer for kommuner og fylkeskommuner.

For min del er jeg mest opptatt av rikspolitikken, og tror ikke Høyre kan seile problemfritt inn mot seier i stortingsvalget 2025. Angrepene på regjeringen er ofte lettvinte og grunne, og det blir verre å peke på et samlet borgerlig alternativ enn å hakke på Støre og Vedum fra opposisjon.

Både i det kommende lokalvalget og i stortingsvalget om to år er det noen viktige saker på høyre-venstre-aksen som vil stå i fokus: Bruken av private i offentlige velferd, skattlegging av næringsliv og formuer, satsing og retning i skolepolitikk og eldreomsorg. Løsningene ligger i sentrum, ikke i politikk som defineres av Frp eller Rødt.

Debattene vil bli skarpere og tydeligere mot stortingsvalget. I kommunene ligger det fortsatt til rette for moderat politikk basert på økonomiske rammer som er felles for alle, og samarbeid på tvers.

Jeg ser positivt på at mitt gamle parti, Venstre, samarbeider sentrum/venstre mange steder, i stedet for å binde seg til høyresiden, slik det gjør på riksplan og i Oslo. Hvor lenge skal de tviholde på en borgerlig blokk der Frp med nødvendighet må inngå? Når skal de ta oppgjør med støtten til sosial dumping og ågerpriser i drosjemarkedet?

Partiet Sentrum er under oppbygging, og jeg håper det kan få et lite gjennomslag i noen av kommunene der det har klart å profilere seg. Det vil bety noe for kampen mot utenforskap, fordi partiet er fullt av folk som har førstehånds kjennskap til utfordringene på det feltet.

Viktigst er en styrking av sentrum i norsk politikk, slik at vi verken får høyre- eller venstredreininger som rokker ved balansen i den norske samfunnsmodellen.