Nok en gang har vi opplevd et rasistisk motivert drap i Norge. Ingen politikere har selvsagt direkte ansvar for det, men det har noe å si hvordan samfunnet preges av det offentlige ordskiftet om innvandring og innvandrere.

Det er ingen ukontrollert «masseinnvandring» til Norge. Vi har gjort et betydelig løft med å ta imot 90.000 ukrainske krigsflyktninger. Det skulle bare mangle. Før det rømte tusenvis av syrere og somaliere fra krig og undertrykkelse. De aller fleste til nærområder.

Uten innvandrerne i helse, renhold, transport, restauranter osv osv, vil velferds-Norge kollapse, og vi får selvsagt et fattigere og kjedeligere samfunn. Også framover trenger landet arbeidskraft mer enn fødselstallene kan bidra med.

Fremskrittspartiets evinnelige og negative gnål om innvandring og innvandrere er dypt antiliberalt og antihumanistisk. Det er en generaliserende retorikk som bare har til hensikt å dyrke de fordommene som alltid ligger der, og sikre seg stemmene fra de grumsete deler av velgermassen.

Derfor blir vi aldri kvitt dette, det er blitt en del av Frps DNA. 10-20 prosent av folket vil alltid være negative til «fremmede». Fordommene ligger der, og kan alltid dyrkes. Hver gang en innvandrer begår en forbrytelse, kommer generaliseringene opp igjen. Ikke bare fra Frp, men i stadig mer radikale, rasistiske fora som Document og det som verre er.

Som en sterk kontrast til dette setter jeg bildet over, som viser overfullt hus i Kulturhuset Banken på Lillehammer i fjor høst. Det var under lanseringen av boka «Å krysse grenser – flyktninger forteller». Utgitt av Lillehammer Museums Venner, redigert av Brynjulf Handgaard. 37 flyktninger fra 18 ulike land, alle bosatt i Lillehammer og omegn, forteller sine historier.

På lanseringsmøtet fikk vi høre noen av disse gripende historiene, og hvordan flyktningene er blitt integrert og betyr noe i samfunnet. Mesna Rotaryklubb, som jeg er med i, utga en lignende bok i 2019.

Selvsagt er det utfordringer med kulturer som er basert på helt andre samfunnsforhold enn de norske. Men av og til kan en jo undre seg om innvandringsmotstanderne mener de – for eksempel – unge jentene som blir utsatt for sosial kontroll, heller burde ha blitt der foreldrene kom fra, og vært mye verre rammet, i stedet for å få de muligheter til frigjøring som Norge kan gi dem. Ute av syne, ute av sinn.

Kriminalitet har alltid vært der, basert på et lite mindretall av folk, enten de er født av hvite nordmenn eller foreldre med utenlandsk bakgrunn. «En drittsekk er en drittsekk, uansett farge og opprinnelse», som Odd Einar Dørum sa en gang.

Det er egentlig ingen stor politisk uenighet i Norge om innvandringspolitikken, bistand, kriminalitetsbekjempelse, forebyggende tiltak og annet som skal bidra til at våre grunnleggende humanistiske verdier skal bli ivaretatt. Ikke minst fordi makten har gått gjennom sentrumspartier, også på høyresiden. Men hva skjer nå?

Frp er største parti på borgerlig side. De vil svekke Norges humanitære innsats i verden, i en tid der Trump dramatisk reduserer USAs bidrag. De vil ha null kvoteflyktninger, og dermed ikke en gang bidra til et minstemål av delt ansvar for at krigsflyktninger og undertrykte får et liv. De fyrer opp fordommene og gir alle innvandrere ubehag med sin polariserende retorikk.

Vi bli ikke kvitt gnålet fra Frp, og deres verste folk. Vi blir ikke kvitt rasisme i Norge. Men vi kan som nasjon stå imot, og holde det nede. Derfor er det så viktig at ikke Frp får stor makt, og muligheten til å normalisere en språkbruk som skaper motsetninger på falske premisser.

Feigheten blant Frps allierte er påfallende. Høyre forsøker å bli en billig kopi med egne utspill mot innvandring. Og når så vi Krf og Venstre i valgkampen ta til motmæle mot Frp i deres stadige angrep på bistand, innvandring og deres fordomsfulle retorikk? Saker som tidligere var i kjernen av disse partienes verdier.

Jeg er stolt av å bo på Lillehammer – som viser fram mangfoldet som noe positivt. Jeg er stolt av å tilhøre et politisk parti (Partiet Sentrum) som løfter fram det positive ved mangfold og alle menneskers likeverd.

Det handler om norske verdier – grunnleggende respekt for alle mennesker, inkludering og antirasisme, internasjonal solidaritet med fattige og undertrykte. Det er disse verdiene som er i spill hvis Fremskrittspartiet blir den førende kraften i en norsk regjering.

Er påstandene om sløsing i offentlig sektor et genuint ønske om å styrke velferdssamfunnet, eller er det et liberalistisk prosjekt for å demontere den norske modellen?

Hvis det er det første, bør det være et tverrpolitisk prosjekt, ikke en ideologisk kamparena. Jeg er litt i tvil om motivasjonen til både Sløseriombudsmannen og Sindre Wiig Nordby, og ikke minst mange i heiagjengene deres.

Frp forsøker å spille på dette, men har minst av alle noen troverdighet når det gjelder redusert offentlig pengebruk. Ingen har snakka mer om økt bruk av oljepenger enn Carl I Hagen og hans etterfølgere i partiet. Samtidig som de vil kutte i mange tiltak som bærer den norske samfunnsmodellen og humanismen vi bygger den på.

Populismen i disse sakene er også en hån mot en annen viktig faktor i et velfungerende demokrati: Utredninger, offentlighet og åpne diskusjoner før vedtak, grundig prøving av argumenter og fakta. Det representative demokrati, der de som bestemmer må sette seg inn i sakene.

Et enklere Norge

«Et enklere Norge» var et Venstre-slagord da jeg var på det mest aktive i partiet, fra midt på 90-tallet. Da Lars Sponheim ble næringsminister fra 1997, ble dette regjeringens kampanje til fordel for næringsdrivende, gründere og andre, som syntes det var mange skjemaer.

Senere justisminister Odd Einar Dørum lanserte begrepet «solnedgangslovgivning», som betyr å la lover få tidsbegrenset virkning, slik at de må vurderes og eventuelt vedtas på nytt etter en viss tid.

Ambisjoner og tiltak for forenkling er altså ikke noe nytt, og har fortsatt under ulike regjeringer. Etter det jeg har forstått, var det Jens Stoltenberg (A) som engasjerte Hans Jørgen Blomseth, til å gå gjennom det sentrale byråkratiet.

Han er nå en sentral person i debatten, og i Sindre Wiig Nordbys kortfilm «Hvor blir det av penga? Han sier han møtte veggen i de fleste departementene, unntatt næringsdepartementet.

Så hva sier filmen om «unødvendig» byråkrati og sløsing? Svært lite, egentlig.

Prisstigning utenfra

Wiig Nordbys utgangspunkt er strømpriser og andre priser som er gått opp. «Alt er blitt dyrere». Og som mange andre skyter han fra hofta og skylder på politikerne. Slik tilliten falt for Ap/Sp-regjeringen da det stormet som verst.

Men alle vet at disse prisene hadde vært de samme om Frp og Høyre hadde hatt regjeringen. Det er ikke politisk styring av priser og renter, og alle land fikk føle konsekvensene av Putins angrep på Ukraina og andre eksterne forhold.

Skitrener Wiig Nordby ønsker nok genuint å grave dypere i saken, men bør da slutte å himle med øynene og erklære regjeringen for idioter uten å ha mer substans å by på.

Han tar de enkle tabloide grep med elendighetsbeskrivelse av økt fattigdom, dårlig eldreomsorg, for lite penger i skolene, kutt i kommunale tjenester osv osv. Rettferdighetsfølelsen skal mobiliseres, og mistilliten mot dem som styrer dyrkes.

Men også kommunene må altså betale for økte renter og priser på tjenester, og får svekket økonomi, som forbrukerne.

Knusende faktasjekker

Flere har faktasjekket Wiig Nordbys film. Faktisk.no har for eksempel satt på plass påstandene om de mange nye forskriftene. Blomseths påstander om at Norge er lavest på produktivitet og digitalisering er klart uriktige. Vi er i det øverste skiktet på begge.

VGs kommentator Astrid Meland kaller det «komisk svartmaling» av Norge.

Det er åpenbart at krisemaksimering med direkte feilinformasjon er en del av pakken. Men hva så med de reelle eksemplene?

Investeringer er ikke drift

I avsnittet om sløsing i filmen, er Arve Søberg, Sløseriombudsmannen sannhetsvitne. Etter en påstand om økte driftsutgifter i form av «mer administrasjon overalt, direktører, PR-folk», handler det utelukkende om investeringsprosjekter.

Mye kan sies om disse, og overskridelser, men det er altså politiske saker det er fullt mulig å diskutere, men ikke nødvendigvis latterliggjøre.

Det er årelange debatter, utredninger og politiske prosesser bak saker som flytting av flyplassen i Bodø, Mjøssykehuset (mener de at det ikke skal bygges?), Stadt skipstunnel og ishockeyhaller. De fleste er tverrpolitisk vedtatt. Å kalle dette over en lav sko for sløsing, er ganske håpløst, og uansett ikke noe som skaper tydelige skiller mellom blokkene i politikken.

Hvem er idiotene i forsvaret?

Neste påstand kommer fra tidligere hærsjef Robert Mood, som sier tilsynelatende fornuftige ting om droner framfor «gammeldagse systemer». Men er dagens ledelse i Forsvaret idioter? Også her handler det om tverrpolitiske vedtak om økte rammer for Forsvaret i årene framover. Så må selvsagt diskusjonen om hvordan pengene brukes gå sin gang, men jeg har ikke registrert stor uenighet om innkjøp av nye jagerfly og fregatter.

Mest politisk interessant er avsnitt 3, om «byråkrati som eser ut». Er det sant?

Hvem er papirflytterne?

Alle vet at byråkratier vil forsvare sine revirer og ressurser, men når Blomseth påstår at det kan kuttes 2-300 milliarder kroner hvert år, uten konsekvenser for andre enn byråkratiet sjøl, står det ikke til troende. Blomseth sier at han ikke bare fikk motbør i departementene, men også fra Stortinget! Ja, det kalles vel demokrati.

Blomseth snakker i store bokstaver om beslutningsvegring, men det kommer ingenting konkret fram som begrunner påstandene.

Jeg jobbet i Stortinget i 12 år mellom 1998 og 2009, og Venstre var i regjering i mange av dem. Hvert år lette vi med lys og lykte for å finne dekning for ønskede satsinger i statsbudsjettene og unngå ubehagelige kutt. Ikke fortell meg at byråkratstillinger uten meningsfulle oppgaver ble skjermet.

Hvis det var korrekt, hvorfor klarte ikke en regjering med Høyre og Frp å gjøre noe med det gjennom åtte år? De skryter av ABE-reformen, der alle etater ble pålagt å spare inn 0,5 prosent i alle driftsmidler i «effektivisering» hvert år. Det førte til store vanskeligheter i flere arbeidsintensive virksomheter.

En Faforapport om reformen konkluderte slik: «Tiltakene som er mulige å gjennomføre innenfor ABE-reformen er relativt små og lite målrettede, samtidig som vår undersøkelse viser at de kan bidra til å forringe kvaliteten i statlige tjenester. På den måten kan det se ut til at det er en spenning mellom mål og virkemiddel i reformen»

Sykepleier og støvete gardiner

I en sekvens med ungdomspolitikere, er det Unge Høyres leder, Ola Svenneby, som kommer med et fornuftig utsagn: «Folk gjør jobben de er satt til. Det er oppgaver som må kuttes».

Nettopp, og da er spørsmålet: Hvilke oppgaver? Det sies det ingenting om.

I filmen intervjues «Fredrik» – en ny utdannet sykepleier, med påstand om at sykepleiere bruker mesteparten av tiden til å tørkle støv av gardiner, vaske nattbord, re senger og tømme søppel. 

Hvis det er sant, må det stå utrolig dårlig til med ledelsen i norsk helsevesen. (På den annen side kjenner vi som har vært kommunepolitikere hvor lett det er å kutte i administrative stillinger, slik at rutineoppgaver må tas over av rektorer og – kanskje sykepleiere. Altså kutt i «byråkratiet»)

«Løser alt» (?)

Krisemaksimeringen avsluttes med at Rødts Mimir Kristiansson får snakke om en «velferdskollaps», og Frps Simon Velle er livredd for Norge om ti år. Men er det disse partiene som har svaret på en mer edruelig økonomisk politikk?

Sindre Wiig Nordby avslutter filmen med at alt blir dyrere, tregere, overbyråkratisk. «Byråkratiet er helt ute av proporsjoner, nedlesset i unødig papirarbeid».  «En kjip konklusjon».

«Alt blir billigere hvis løser dette». Derfor må dette bli valgkampsak nr 1. «Den løser alt»

Jeg heier på nøktern, ansvarlig økonomisk politikk. Balanse og forlik i skattespørsmål.

Jeg heier ikke på populistisk krisemaksimering, skarpe standpunkter uten saklig dekning, overdrivelser og skjulte agendaer.

Dessverre drukner en mulig oppriktig nysgjerrighet i feil og propaganda for en kamuflert amerikanisering av norsk politikk.

Kampen mot sløsing må effektiviseres, men ikke på disse premissene.

Og penga? De går vel i hovedsak til det politikerne har vedtatt at de skal gjøre, gjennom årlige budsjetter på alle forvaltningsnivåer. Og hvis ikke, har vi Riksrevisjonen, og forhåpentligvis en oppvakt opinion, som kan diskutere sakene på en informert måte.

«Du behøver ikke snakke til meg om sosial dumping. Det bryr jeg meg ikke om». Sitatet er gjengitt muntlig fra folk som hørte det fra stortingsrepresentant Peter C Frølichs munn.

Han bæres fram som en ny politisk stjerne i Høyre, med plass i arbeidsutvalget. Også av «nøytrale» politiske kommentatorer. De husker nok ikke, eller bryr seg ikke om et amerikansk bølleselskaps inntog i Norge i 2014, og hvordan sentrale borgerlige politikere gikk i spissen for støtte til lovbrudd, PR-løgner, skattesnyteri og sosial dumping.

Det høres kanskje kraftig ut, men det er dokumenterbart sant. Dessverre førte det ikke til noen riper i lakken for dem som sto i spissen for skandalen, tvert imot. Alle er solid forfremmet til toppen av norsk politikk. Inkludert Frølich.

Selskapet Uber kom fra Silicon Valley-sfæren, og var akkurat like bøllete og arrogant som det vi har sett siden derfra, og nå ser fra Det hvite hus. De utviklet en app som gjorde det enkelt å bestille skyss. For å komme forbi amerikanske reguleringer av taxi, måtte de kalle det noe annet. «Delingsøkonomi», og sette massive dollarbeløp inn for å kjøpe seg vei rundt lovene.  

Med billige priser, som ingen sjåfør kunne leve av, og trenering av lovprosesser, klarte de å erobre storbymarkeder i USA, og satte kursen mot verdensherredømme på taximarkedet. I 2014 var det Europas og Norges tur.

Norsk og nordisk taxinæringen var langt mer avansert enn den amerikanske, og hadde derfor lansert sine bestillingsapper et par år før. Påstanden om en unik teknologisk innovasjon var derfor vanskeligere å komme med. Derfor ble skytset rettet mot de «gammeldagse og dyre taksametrene» og alt annet som skulle sikre et regulert tilbud og ikke minst skattemessig kontroll i en næring som hadde opplevd noen skandaløse skattesnyterier tidlig på 2000-tallet.

Hva gjorde Uber?

1: Startet ulovlig taxivirksomhet, og lurte sjåfører til å tro det var en hobby. Mange av dem ble senere dømt, og fikk inndratt all fortjeneste. Uber fikk en bagatellmessig bot på fem millioner kroner.

2: Holdt tilbake opplysninger om sine utbetalinger, stikk i strid med loven om at alle tilbydere av taxitjenester plikter å sende dem til Skattemyndighetene. Jan Egil Kristiansen og andre i Skatt Øst klarte senere å finne en norsk konto, og kunne straffe 95 prosent av Ubers sjåfører med omsetning over 50.000 for grove moms og skatteunndragelser.

3: Uber introduserte «løsarbeidermodellen» i norsk arbeidsliv. Der kalles folk som reelt sett er i et ansettelsesforhold for selvstendig næringsdrivende, og må dermed betale alle driftsutgifter og sosiale kostnader selv. Med flytting av all makt (herunder prisfastsettelse og andre vilkår) til kapitalsiden, ble arbeideren maktesløs. Et grovt brudd på den norske samfunnsmodellen.

Alt dette og mere til aksepterte Peter C Frølich (H), Heidi Nordby Lunde (H), Sveinung Rotevatn (V), Guri Melby (V) (som attpåtil var samferdselsbyråd i Oslo med ansvar for drosjene!), Ida Lindtveit Røse (KrF) med flere, og selvsagt hele Frp.

Ikke bare det. De drev aktiv lobbyvirksomhet for å endre lovverket til fordel for dette bølleselskapet. Det skjedde fra november 2020 og ble en gedigen skandale. Taxiprisene på gatemarkedet gikk til himmels i de større byene (unntatt i de seriøse, tradisjonelle sentralene).

Jo, noen fikk billigere taxi gjennom Uber og Bolt, til priser som er langt under kostnader, og som gjorde at de samme sjåførene tok ågerpriser når de plukket opp kunder på gata, for å kompensere.

Ingen på borgerlig siden brød seg om konsekvensene for sjåførene. Antall overgrep mot passasjerer økte, skattesvik økte (fordi registrering av turer i taksameteret ble overlatt til manuell behandling av hver sjåfør). Løskjørerne uten sentral var helt utenfor kontroll.

Uber, Bolt og Yango fortsatte uten teknisk tilknytning til taksameterne, uten å sende inn data til Skatteetaten. Uten å ta moms på sin del av omsetningen, som sendes rett til utlandet.

Nå i april gjeninnføres krav til å være tilknyttet en taxisentral, og Skatteetaten har – fire og et halvt år etter frislippet – sagt at de skal ha en storkontroll av hele næringen. Det gjenstår å se om de får utbetalingsdata fra de nevnte selskapene fra de fire siste årene.

Hele ideen med Uber var å få særvilkår framfor andre i taxinæringen. En gigantisk PR-bløff ble igangsatt. Regjeringen Solberg nedsatte et eget utvalg om delingsøkonomi – med grovt inhabile deltakere – for å legitimere dette. Et rent bestillingsverk.

De lyktes imidlertid aldri med en forskjellsbehandling i lovverket. Det er jo ikke mulig når tjenesten er identisk. Men Uber. Bolt og Yango har fra utlandet likevel klart å operere som om de har egne regler, spesielt når det gjelder dokumentasjonen som skulle sikre mot skattesnyteri. Og hvem bryr seg om hva løsarbeidere sitter igjen med?

Det gjenstår nå å se om Skatteetaten er i stand til å avsløre det som har skjedd siden frislippet.

Det sto ingenting i Høyres eller Venstres programmer om frislipp. Så sent som høsten 2016 vedtok H-Frp-regjeringen at eksisterende reguleringer og krav skulle bestå. De var fornuftige, og ble altså ikke overkjørt av liberalistisk ideologi og uttalt dergeuleringsønske fra Frp.

Men så kom altså Venstre og KrF på banen. Slukte Ubers PR-kampanje med søkke og snøre. Lovbrudd, skattesnyteri og sosial dumping (som de aldri kritiserte!), skulle honoreres med et tilrettelagt lovverk. Frislippet stoppet ingen av delene, men økte det.

Jeg fulgte dette på nært hold som ansatt i Norges Taxiforbund, og kunne avsløre humbugen og det politiske verdiforfallet. Følgelig meldte jeg meg ut av Venstre i 2017, etter 45 års aktivitet. Tilliten vil aldri komme tilbake, fordi dette var et grovt svik i dømmekraft og klart i strid med et liberalt samfunnssyn. Populisme av verste sort. Alternativt liberalistisk politikk der kapitalens frihet teller mer enn arbeidernes. Forkastelig uansett.

Men «Uber er en politisk bagatell», som tidligere stortingsrepresentant Terje Johansen (V) skrev i debatt med meg på Facebook. Ikke en kjeft i partiet satte seg in i saken og kunne diskutere på saklig vis. Ikke én. (Noen visste jo, men turte ikke ta kampen). Jeg fikk mange meldinger om å slutte å konfrontere dem med dette, fra partiet som har «troen på kraften i de bedre argumenter» (Habermas) i prinsipprogrammet sitt.

Denne «politiske bagatellen» var ikke verdt å diskutere og hefter ikke ved lobbyistene som selv satt i maktposisjoner og er forfremmet til topposisjoner i sine partier. Det gikk jo bare ut over noen drosjesjåfører.

Peter C Frølich skal ha stor honnør for sitt engasjement for Ukraina, inkludert privat bidrag til hjelpesendinger etc. Men det gjør ikke at sosial dumping og amerikanske bøllemetoder i næringslivet er en bagatell.

Bildet er en faksimile fra Bergens Tidende, der advokat og justispolitiker Frølich sto tidlig fram og ønsket lovbryteren Uber velkommen til Norge.

Høyresiden har alltid villet redusere offentlige utgifter, og den mest ekstreme varianten av dette ser vi nå i USA. Da handler det egentlig ikke om å gjøre ting mest mulig effektivt, men om at staten skal gjøre minst mulig.

Det er den liberalistiske posisjonen. Kapitalens frihet, nei til reguleringer, nei til skatter.

Ansvarlig økonomisk politikk ligger derimot i ryggmargen hos liberale, og i det brede politiske sentrum, som også omfatter verdikonservative og sosialdemokrater. Sløsing skal vi ikke ha noe av.

Tilhengere av den norske samfunnsmodellen må gå foran i kampen mot sløsing og unødvendig byråkrati. Hvis ikke forvitrer modellen, og den legges åpen for høyresidens angrep.

Dette er selvsagt ingen ny debatt. I de 50-60 årene jeg har fulgt med og deltatt i politikken, har årlige budsjettbehandlinger i Stortinget, fylkesting og kommunestyrer fokusert på sparing og effektivisering. Det letes hvert år med lys og lykte på innsparinger, som kan gi grunnlag for å satse på nye og viktige tiltak.

Martin Beck Holte vakte oppsikt med boka «Landet som ble for rikt». Historiefortellingen hans er bestridt av mange fagfolk. Det politiske budskapet er likevel viktig å diskutere: Har tilfang av oljepenger gjort det for lett å øke offentlige utgifter på en måte som ikke er bærekraftig?

Ingen økte pengebruken mer enn Høyre og Frp i perioden fra 2013, som også Beck Holte bruker som et referanseår. Han mener det bør kuttes 4-500 milliarder kroner i statsbudsjettet, men overlater til politikerne å bestemme hvordan. Det er jo veldig lettvint. Det eneste jeg mener å ha sett han foreslå, er kutt i all støtte til frivillig sektor.

Det vil gi dramatiske konsekvenser for kulturlivet, oppvekstvilkår, sosiale tiltak – der humanitære organisasjoner ofte gjør en kjempeviktig jobb på vegne av fellesskapet. Et veldig dårlig forslag.

Sløseriombudsmannen har en viktig rolle, men her blir det ofte latterliggjørende propaganda basert på noen utypiske enkelteksempler, og der den politiske undertonen ikke er effektivitet, men nedskjæring.

De som vil bruke kutt i offentlige utgifter som ideologisk kamparena bør møte motstand, og krav om konkrete beskrivelser av hvilke kutt de vil gjøre. Først da er det mulig å ha en reell og saklig diskusjon, og avsløre faktiske motiver.

Ofte slenges det fram generelle påstander som ikke holder vann. For eksempel at nedlegging av fylkeskommunen skal spare mye. Oppgavene (videregående skoler, tannhelse, kollektivtransport, fylkesveger, regionalt kulturliv osv) forsvinner selvsagt ikke om ansvaret flyttes til ansiktsløse byråkrater i departementene. Eller til store regionkommuner som ikke finnes og ingen vil tvinge fram.

Jeg vet ikke om de mange, enorme overskridelsene i statlige bygge- og dataprosjekter er sløsing, eller bare elendig kalkulasjoner og mangel på styring.

Tiden er inne for mer nøkternhet, mer vedlikehold enn nye prosjekter, enda nøyere leting etter unødig pengebruk. Men slå tilbake høyresidens (spesielt Frps) forsøk på å kamuflere kutt i viktige samfunnsoppgaver med at det er sløsing eller unødvendig byråkrati.

Krev konkrete svar som viser konsekvensene før man tar motorsaga fatt.

Illustrasjon: Fra ytring av Cecilie Langum Becker i NRK

Vær skeptisk mot folk som i politikken dyrker negativt omtale av byråkrati og byråkrater. Det er stor sannsynlighet for at de vil kaste barnet ut med badevannet, og svekke samfunnet.

«Unødvendig» og ineffektivt byråkrati er alle imot. Byråkrati må kritiseres og forbedres som alt annet i et demokrati. Men hvis du ikke forstår hvor viktig god og kunnskapsbasert forvaltning er for et liberalt samfunn, bør du ta et nytt grunnkurs i samfunnsfag.

Felles for avgående statsråder ved nøkkeloverrekkelse til en ny, er hvordan de skryter av embetsverket. I Norge overlates dette til neste statsråd, det sparkes ikke. En solid forvaltning med integritet er det som sikrer kunnskap og kontinuitet i samfunnsapparatet.

Jeg skal komme tilbake til debatten om sløseri i offentlig sektor. Den er viktig, men også en del av kampanjen mot «byråkrati» der det ofte males med bred penn, ofte på basis av absolutt kritikkverdige enkeltsaker. Poenget for den ytre høyresiden er imidlertid ikke å rette opp feil og mangler, men å rive ned store deler av offentlig sektor.

Dette ser vi jo nå utfolde seg på vanvittig vis i USA, med Elon Musk i spissen.

Tilfeldighetene ville at jeg diskuterte KI mens jeg hoildt på med denne teksten, og jeg tok fram igjen Chat GPD-appen jeg prøvde med blandet hell for et år siden.

Jeg ga den følgende oppgave: «Kan du skrive et innlegg om byråkratiets betydning for det liberale samfunn?»

Svaret var som om jeg skulle ha skrevet det selv, og derfor gjengis det i sin helhet:

ChatGPT sa:

«Byråkratiets betydning for det liberale samfunn

Byråkrati, et begrep ofte forbundet med tungroddhet og byråkratiske prosedyrer, spiller en viktig og grunnleggende rolle i det liberale samfunnet. I et samfunn som verdsetter individuelle rettigheter, demokrati og frihet, er byråkratiet en nødvendighet for å opprettholde rettferdighet, orden og effektivitet. Dette gjelder spesielt i forhold til hvordan det forvaltes av offentlige institusjoner som skal sikre at lover og regler håndheves likt for alle.

I et liberalt samfunn er det avgjørende at makten deles opp og at den utøves på en måte som ivaretar individets frihet. Byråkratiet fungerer som et redskap for å administrere offentlige ressurser, sørge for at lover blir implementert på en konsekvent og rettferdig måte, og at offentlige tjenester leveres til befolkningen uten politisk partiskhet eller favorisering. Ved å være organisert etter faste regler og prosedyrer, er byråkratiet et tiltak for å beskytte samfunnet mot vilkårlig maktutøvelse, og det gir et system for ansvarlighet og transparens.

En av de viktigste funksjonene til byråkratiet i et liberalt samfunn er dens rolle i å opprettholde rettsstaten. Byråkratene er ikke politikere som er valgt av folket, og de er derfor mindre utsatt for de politiske svingningene som kan oppstå i et valgstyrt system. Dette gir byråkratiet en stabilitet og kontinuitet som er essensiell for at det liberale samfunnet skal fungere på en rettferdig måte. Byråkratene sørger for at lover og regler ikke endres eller håndheves etter politisk smak, men følger et fastsatt rettssystem.

Videre er byråkratiet viktig for å organisere og fordele ressursene i samfunnet på en måte som minimerer ulikhet. I et liberalt samfunn er det et mål å skape like muligheter for alle, og byråkratiet spiller en avgjørende rolle i å sørge for at offentlige tjenester som helsevesen, utdanning og velferd er tilgjengelige for alle, uavhengig av økonomisk bakgrunn. Byråkratiets rolle i å administrere disse tjenestene er nødvendig for å sikre at rettferdighet og likebehandling er en realitet, og at det ikke er snakk om vilkårlige eller diskriminerende tiltak.

Likevel, for at byråkratiet skal bidra til å styrke et liberalt samfunn, er det viktig at det er godt regulert og ikke blir overdrevet eller ineffektivt. Et byråkrati som er for omfattende kan bli til et hinder for individuell frihet og effektivt styresett. Det er derfor viktig at byråkratiet ikke blir en maktfaktor i seg selv, men at det alltid er underlagt politisk kontroll, slik at det ikke får for mye makt til å påvirke individets frihet.

Samlet sett er byråkratiets betydning for det liberale samfunn stor. Det gir et system som sørger for at rettferdighet og likebehandling opprettholdes, at ressurser fordeles rettferdig og at de politiske beslutningene gjennomføres på en måte som respekterer individuelle rettigheter. Det gir kontinuitet og stabilitet til samfunnet og fungerer som en viktig garanti mot misbruk av makt. Samtidig er det viktig at byråkratiet forblir effektivt og ansvarlig, slik at det ikke blir et hinder for den friheten det er ment å beskytte».

Amen

Illustrasjon: Skjermdump fra NRK.

For å nyte godt av frihet som fravær av tvang og undertrykkelse, må liberale innse at den mest grunnleggende friheten – til økonomisk trygghet og grunnleggende levestandard også må være på plass.

Når denne trues, trues også demokratiet, slik vi har sett i USA, og i andre land der autoritære politikere utnytter folks misnøye. Hvis du ikke vet om du har mat på bordet i morgen, stemmer du på den du tror kan gi deg det.

Liberaliteten kan også få tilbakeslag hvis kravene til politisk korrekthet går for langt, og bikker over i motsatsen – formynderi. Det er åpenbart at «woke» i USA gikk i den fellen, og har blitt gjenstand for voldsomme (og overdrevne) slag tilbake fra ytre høyre.

Jeg har skrevet før at «høyrebølgen» i Norge på begynnelsen av 1980-tallet like mye var en liberal bølge (som partiet Venstre ikke oppdaget i tide). Samfunnet var overmodent for lengre åpningstider i butikkene, mer mangfold i mediene og generelt mer frihet.

Kvinnefrigjøringen og det gradvise oppgjøret med statskirkemonopolet, undertrykkelse av homofile osv var da godt i gang, og det har skjedd enorme liberale framskritt fra 70-tallet til i dag.

Politiske motbølger kan lett defineres som reaksjonære, men kan også være basert på frihetstrang. Hvis den politiske enigheten blir for massiv, korrektheten kvelende, er det forståelig at det blir motbølger.

Det er snart 60 år siden Hans Skjervheim skrev om det liberale dilemma: «Når dei liberale prinsippa vert sette absolutt, forvandlar det heile seg til absolutt illiberalitet.» (1968).

Reaksjon kan være sunt, og bidra til å gjenopprette balanse, økt toleranse og frihet. Verre blir det når den kommer i form av massive angrep på menneskeverdet, demokratiet og den liberale infrastrukturen.

Demokratene i USA beskyldes for å ha undervurdert situasjonen for arbeiderklassen, og dermed bidratt til Trumps seier. Inflasjon, rentehevinger og andre svekkelser av folks hverdagsøkonomi i et land uten velferdssikring, er farlige bidrag til autoritære og populistiske ledere.

Du er ikke liberal hvis du aksepterer at dine verdier blir et elitefenomen, for velutdannede folk i urbane strøk. Folk flest må henge med og være inkludert i samfunnsfellesskapet. Friheten gjelder alle, og må spesielt ivaretas for dem som har minst av den.

Derfor må et liberalt samfunn baseres på små forskjeller, gjensidig respekt og materiell trygghet. Men også utdanning, dannelse og inkludering. Demokratiet er alle borgeres ansvar.

Den nordiske samfunnsmodellen er følgelig best egnet til å ivareta liberale verdier om frihet og likeverd.

Også her har vi nå fått noen ekstreme trumpister og hatere som gjør mye av seg i sosiale medier, men de er heldigvis marginale i partipolitikken.

Men angrepene på den norske modellen ser vi – i form av destruktiv nærings- og skattepolitikk fra ytre venstre, og uspesifikke angrep på innvandrere, «byråkrati» og offentlige sektor fra ytre høyre.

Mitt mål er å dissekere dette, og grave litt i ulne påstander og kampanjer. Til forsvar for liberale verdier og den norske samfunnsmodellen.  Også i Norge er det farligst fra høyresiden nå.

Illustrasjon: Aftenpostens intervju med fattig Trump-supporter i West Virginia.  

Et stort flertall i Norge vil antagelig støtte Senterpartiets ønsker for kraftmarkedet og strømpriser. Strøm er infrastruktur, Norge er et kaldt land. Prisene bør være forutsigbare og i samsvar med produksjonskostnadene.

Når saken ender med regjeringskrise, er det antagelig uttrykk for at handlingsrommet for å gjenopprette nasjonal kontroll over marked og prisdannelse er borte. Med mindre man vil sette EØS-avtalen og forholdet til EU generelt i spill, på et kritisk tidspunkt i internasjonal politikk.

Hvis handlingsrommet hadde vært der, burde vi jo ha sett resultat av det for lenge siden. Både Sp og Ap burde ha interesse av å gjenopprette kontroll på dette feltet. Strømprisene er hovedgrunnen til tillitsfallet for regjeringen.

Men alle utredningene, alternativene, protestene – har strandet i en konklusjon om at vi er bundet til avtaler og systemer som det vil koste for mye å komme seg ut av.

At Senterpartiet setter dette på spissen i en sak om tre direktiver som saklig sett ikke betyr noe som helst for kontroll og priser, viser at partiet ikke lenger ønsker regjeringsmakt, og setter kampen mot EU og EØS foran.

Det er veldig synd for alle oss som ønsker sentrumspolitikk i Norge. Sentrum/venstre svekkes på varig basis, så lenge Venstre og Kr F foretrekker Frp framfor Arbeiderpartiet. Landet er åpent for Høyre og Frp, med det siste som sterkeste part og premissgiver.

Slik situasjonen er blitt, har jeg full forståelse for at Støre og co måtte sette hardt mot hardt. Det er helt uforsvarlig å provosere EU med ytterligere utsettelse av energidirektivene. Altfor mye står på spill. Både EØS-avtalen og et godt forhold til EU i forhandlinger om helseberedskap og Trumps tollpolitikk er livsviktige for Norge.

Når Sp ikke en gang selv kan peke på konkrete endringer som kan gjennomføres på energiområdet uten å sette dette i spill, og Ap heller ikke ser slike muligheter, måtte konklusjonen bli som den ble.

Så er det jo slik at de samme motsetningene dras med i en borgerlig blokk der Frp skal spille Sps rolle.

Venstre og Kr. F kunne nå ta lederskap for et nytt sentrum i norsk politikk, men ser ut til å gi initiativet til Sylvi Listhaug og en stadig mer smiskende partner Erna Solberg.

Et gjennombrudd for Partiet Sentrum kunne også bidra til et styrket sentrum, i stedet for at ytterfløyene overtar.

Essensen i liberalismen er frihet. Den liberale bruker samfunnets institusjoner og staten aktivt for å fremme alles frihet. Menneskers likeverd er helt grunnleggende. Liberalisten vil derimot ha minst mulig stat, og fremmer i praksis den sterkestes rett. Inkludert muligheten til å undertrykke andre. Det er antiliberalt.

Den første tilhører sentrum eller sentrum/venstre i politikken. Liberalistene er på høyresiden, til høyre for de konservative.

Trumpismen definerer seg åpenbart på høyresiden, og er like åpenbart den største trusselen mot liberale verdier innad i demokratier siden andre verdenskrig. Her er det full frihet for kapitalen, men ellers ikke så mye opptatthet av frihet og menneskeverd for folk flest. Det er grunn til frykt. For Trump handler alt om han selv, om lojalitet og spyttslikking.

Menneskerettigheter, rettsstat, frie medier, sannhet og anstendighet – alt er underordnet. Det er dypt tragisk at en slik mann er valgt til president i den staten som har stått som garantisten for frihet og demokrati i store deler av verden. (Jo det hører med til historien at USA ofte også har motarbeidet disse verdiene i sitt eget maktspill, men det endrer ikke problemene ved at landet nå svikter verdigrunnlaget og samarbeidet med Europa og andre allierte).

Det er fullt mulig at Trumps sykelige opptatthet av egen ære også kan bidra til noe positivt. Han tvang åpenbart fram våpenhvilen i Gaza. Kanskje kan vi håpe på at han vil fortsette å legge press på krigshisserne i Israel, skjønt det er jo landets mest ekstreme støttespillere han omgir seg med.

Hva med Ukraina? Trump setter sin ære i å få slutt på krigen, og det kan tenkes at han vil true Putin til å gi seg nå. Det vil innebære tap av land for Ukraina, men kan de gjenvinne det militært innen overskuelig tid? Putin har tapte ambisjonen om å innlemme Ukraina i Russland, og landet vil bestå som selvstendig, demokratisk stat selv med 18 prosent mindre areal.

Kan en Trump, som vil holde USA unna enhver krig, hindre Kina å annektere Taiwan innen 2027, slik Xi har sagt han vil? PÅ hvilket grunnlag skal han ha nekte Kina dette, mens han samtidig vil utvide USAs eget territorium, om nødvendig med militær makt?

Vi har å gjøre med en totalt uforutsigbar, hevngjerrig narsissist av en president, som mangler enhver normal empati, kunnskap og anstendighet. Dessverre har USA så stor betydning og makt at andre statsledere må opptre smiskete og taktisk.

Men det må gå grenser, og et sterkt Europa må nå stå opp for frihet, demokrati og liberale verdier.

Valget i USA viser dessverre med all mulig tydelighet at et flertall i valg kan velge en antidemokrat hvis hen ellers greier å appellere til materielle egeninteresser, nasjonalisme og fordommer.

Motstandsdyktigheten er avhengig av et utdannet og dannet folk i alle lag, men også om at det liberale demokratiet må sørge for at grunnleggende behov, trygghet og rettigheter ivaretas for alle. Frihet handler ikke bare om ytringsfrihet og retten til asyl.

Mer om det neste gang.

(Bilde fra NRK 1)