Disrupsjon eller destruksjon?

Disrupsjon eller destruksjon?

Teknologi endrer samfunnet hele tiden. «Disruptiv teknologi» kan også tvinge fram større endringer som kan være smertefulle for noen. Men det er forskjell på reell teknologisk innovasjon og destruksjon av samfunnsverdier. 

Jeg har vært på noen seminarer om digitalisering de siste årene. De har vært informative, men tidvis også gitt et visst ubehag. Mange av innleggene bærer preg av en slags nyreligiøs vekkelse. Innlederne har sett lyset, og advarer om dommedag for dem som ikke har gjort det samme, og straks legger om sin virksomhet slik de selv mener er den rette vei. Lover må endres, og det straks.

Påfallende ofte er disse innleggene frie for samfunnsperspektiv. I tillegg er de veldig belærende, og talerne forutsetter at alle andre enn dem selv er idioter. Spesielt representanter for eksisterende næringer og virksomheter.

I realiteten er det vel slik at det meste av ny teknologi, rasjonalisering, effektivisering skjer i eksisterende virksomheter. Ledere i små og store bedrifter følger med, ser hvilke utfordringer de har, tar i bruk ny teknologi og nye markedsmuligheter.

Teknofrikenes begeistring og ulverop kan være greie å få, spesielt hvis de har reell ny informasjon om hva som skjer av nyskaping. Men budskapet må balanseres og filtreres av praktisk bakkekontakt og verdibasert politikk. Alle budskap må kvalitetssikres.

I en fjern fortid (en gang på 1970-tallet) holdt Venstre et seminar kalt «Valg av teknologi, valg av samfunn». Partileder Eva Kolstad sa at «vi er ikke i blinde krefters vold».

Det er vi ikke i dag heller. På den annen side var vel Venstres tilnærming den gang noe naiv. Mye teknologi tvinger seg fram av egen kraft. Samfunnet har endret seg mye siden da, og slett ikke alltid etter politiske valg. Likevel stort sett til det bedre.

Dagens naivitet er på den motsatte siden: De som legger seg så flat for enhver trend og påstand at de glemmer både samfunnsverdier og kritisk sans.  Det viktigste er å være på innovasjonens og framtidens side, vise seg moderne.

Det er jo litt spesielt når dette skjer blant journalister og politisk engasjerte, som nettopp skal kunne se ting i et kritisk lys og i samfunnsperspektiv.

På alle områder finnes det nemlig ekspertise, blant dem som har skoen på, og hos de som har studert ulike saksfelt. Verken politikere eller journalister kan forventes å kjenne til alle områder, men de skal møte alle med nysgjerrighet og respekt.  Alle må kunne forvente en viss kompetanse hos dem som skal lede an i samfunnsdebatten.

Når dette svikter, vokser motstanden fra dem som ser hvor feil de tar. Når de kan gå så i baret på ett område, kan de vel det på andre også?  Tillit reduseres, i verste fall ødelegges.

Et drøyt år etter at halleluja-koret om delingsøkonomien (les = Uber) nådde sitt høydepunkt, og hele drosjenæringen ble erklært som utdaterte luditter, har realitetene innhentet de populistiske modernister, som strøk på oppgaven om å se Keiserens nye klær. Eller altså forskjell på teknologisk disrupsjon og ren ødeleggelse av samfunnsverdier.

Det som ikke kunne forbys, er fortsatt forbudt, og vil forbli det, Teknologien var likevel ikke spesiell, lavere priser skyldtes ikke effektivitet, men skattesnyteri og subsidiering, «nye forretningsmodeller» var ikke nye, men kjent metode for å slippe å betale skatt og skape seg markedsmakt gjennom bølleoppførsel. Et nytt og spennende arbeidsliv med frihet, viste seg å være sosial dumping satt i system.

Når denne humbugen ikke ble gjennomskuet (og noen har ikke våknet ennå), er det en alvorlig svikt i kvaliteten hos de mediefolk og politikere som vi forventer mere av. Med mindre de altså mener at lovbrudd som strategi og sosial dumping som forretningsmodell er helt OK, slik f  eks Heidi Nordby Lunde (H) står for.

Enkelte Venstre-folk er nesten like ille, og derfor skal jeg neste gang fortelle hvorfor et 45 år langt medlemskap og kontinuerlig stemmegivning på Venstre, nå henger i en tynn tråd.

Hvilken kvalitet i prosesser og innhold skal man som ekspert på sitt område kunne forvente av et politisk parti? Hvem innfrir og hvem svikter? Har vi fått en gjeng ekstreme liberalister i partiet, eller er de bare grenseløst naive? Og hvilke partier har kvalitetssikring som hindrer populistiske brushoder å utfolde seg på partiets vegne?

(En del av kvalitetspolitikken er selvsagt også å kunne skille samfunnsinteresser og særinteresser, bare så det er sagt).

Et sosialliberalt parti

Et sosialliberalt parti

Diskusjonen om «liberal og/eller sosialliberal» har alltid gått innad i Venstre. Jeg gikk sterkt inn for å bruke liberal mest. Nå bør partiet rendyrke sosialliberal som profilerende begrep.

Oppfatter velgerne hva Venstre står for, og hvor de har partiet? I stor grad defineres dette av hvem det vil samarbeide med, i mindre grad av hva som er partiets egen politikk, dessverre.

Det dilemmaet har vært der siden partiet sprakk i 1972. Fortsatt har Venstre et program som plasserer partiet i sentrum på høyre- venstre-aksen. Men åpningen for Frp i regjering, noen standpunkter, samt noen ideologiske signaler fra deler av partiet – plasserer det lenger til høyre i landskapet enn tidligere.

Noen mener kanskje det er ønskelig, men jeg tror ikke flertallet av Venstre-medlemmer ser det slik. En måte å tydeliggjøre posisjonen på, er å tone ned merkelappen liberal, snakke mindre om det flertydige begrepet «liberalisme», og mer konsekvent bruke sosialliberal som merkelapp.

Sentralt plassert i partiapparatet i 1998-99 (og senere fram til 2009), gikk jeg sterkt inn for at vi skulle bruke liberal som hovedmerkelapp, og det sluttet både et strategiutvalg og sentralstyret opp om.

Venstre var det eneste erklært liberale partiet i Norge, og det eneste som var med i de liberale partiers internasjonale organisasjoner, i verden, Europa og Norden. Tradisjonen og begrepet – i partipolitisk sammenheng – tilhørte oss.

Begrepet, mente vi, hadde også en relativt entydig positiv klang, i alle fall blant velgere vi ville nå.

Det handlet selvsagt ikke om en «monopolisering» av begrepet, men å bygge Venstre som den liberale merkevaren blant partiene i Norge – som alle kalte seg noe annet. At Frp brukte liberalistisk, var helt OK, og viste bare forskjellen på vår og deres liberalisme.

De som var imot dette, og ville at Venstre skulle bruke sosialliberal som hovedord, var redd for sammenblandingen med høyreliberalismen. Ledelsens poeng var  imidlertid at liberal og sosialliberal var synonymer, og at vi måtte sikre oss mot misbruk av liberal-begrepet fra høyresiden ved å ta eierskapet til det. «Hvis vi er sosialliberale, hvem er de da de ekte liberale?».

I dag kan vi si at forsøket på å bruke liberal som Venstres politiske merkelapp mislyktes. «Undergravingen» har dels kommet fra egne rekker, dels ved at verden utenfor i økende grad har gjort det vanskelig, eller umulig, å framstå tydelig som «liberalismens» parti i Norge.

Liberale mennesker har det alltid vært i mange partier. Liberale verdier og prinsipper har også vært felleseie langt ut over erklært liberale partiers rekker i mange år. Og takk for det.

Likevel har vår politiske tradisjon og plattform vært en annen enn den sosialdemokratiske og den konservative. Begge har nærmet seg liberale grunnstandpunkter, men har fortsatt en annen historisk forankring, ikke minst klassemessig.

«Den liberale tankesmien» Civita, har mye bra for seg, men har bidratt til å utvanne liberal-begrepet, og rive ned skillet mellom den sosiale liberalismen og den økonomiske. Når en UV-nesteder for noen år siden erklærte at hun var «mer liberal enn sosialliberal», var det et første skritt i retning av å bryte den interne forståelsen av hvor skillet går. Sveinung Rotevatns utsagn i boka «Liberalisme på norsk» om at han ikke bryr seg om han blir kalt liberal, sosialliberal eller liberalist, er et tegn i samme retning. En utvanning som fører til uklare holdninger og uklare signaler om hvor Venstre befinner seg i landskapet.

Kjernepunktet i den sosiale liberalismen er at frihet og likeverd gjelder alle mennesker. Politikken må da særlig styrke dem som har minst frihet og makt over egne liv.

Markedsøkonomi og økonomisk frihet bidrar også til dette, men det går en grense som liberalister og høyresiden forøvrig ikke trekker: Der kapitalmakten blir for stor, ulikhetene for store, ubalansen for stor. Vi ser jo klare tegn i tiden i denne retningen, og da må Venstre ikke være på feil side.

Det er mange saker hvor «liberale verdier» fortsatt vil være riktig begrep for venstrepolitikk, men som ideologisk merkelapp på partiet bør sosialliberal være ordet. I et borgerlig samarbeid skal Venstre være venstresiden. Plassert i sentrum bør det heller ikke være noe uoverstigelig hinder mot samarbeid andre veien, men det er en annen debatt.

Tar venstrefolk klassestandpunkt?

Tar venstrefolk klassestandpunkt?

Venstrefolk hadde i mange år en sterk aversjon mot å bli kalt borgerlig. Andre hadde imidlertid definisjonsmakten. Vi ga etter, og prøvde å gi begrepet et annet innhold. Men tar noen venstrefolk borgerlig klassestandpunkt?

Så lenge jeg kan huske har det vært snakk om sosialistisk og borgerlig side i norsk politikk. De store partiene og det meste av mediene hadde felles interesse av disse begrepene, og sentrumspartienes forsøk på å unngå dem, har vært fånyttes.

Som medlem av Unge Venstres sentralstyre (1974-75) fikk jeg inn et innlegg i Aftenposten (en prestasjon den gang) under tittelen «Hverken borgerlig eller sosialist» (Hverken med h, selvsagt). Vi opererte med «Trekanten i norsk politikk» – med rød, blå og grønn pol, men tyngden i toblokk-delingen var for sterk. Regjeringsmakt forutsetter jo et flertall, og alle må velge side.

Lyng-regjeringen i 1963 åpnet for et «borgerlig» regjeringssamarbeid, som kom for alvor med Borten-regjeringen i 1965. Det gikk bra lenge, men havarerte med EF-saken i 1971. Aps mangeårige dominans gjorde det enklere for Venstre å åpne for Høyre, noe som før hadde sittet langt inne.

På 70- og 80-tallet vegret også moderpartiet seg mot å være en del av borgerlig blokk. Høyrebølgen, som i mangt var en frihetsbølge, gikk Venstre hus forbi. Så åpnet partiet for samarbeid mot Arbeiderpartiet før valget i 1985. Det gikk som kjent ikke bra, og ble en langvarig vaksinasjon mot Ap.

Fjørtoft åpnet for borgerlig samarbeid igjen, men havarerte med sine miljømessige dommedagsprofetier i 1989. Så kom etterhvert Lars Sponheim, som syntes det var greit å kalles borgerlig. Hans yndlingshistorie var da han ble vekket av faren og fortalt om «borgerlig seier!» valgnatta 1965.

Vi aksepterte ikke å være del av borgerskapet i klassemessig forstand, og brukte tid og retorikk på å snakke om «borgeren». Det ansvarlige og handlende (ikke kjøpende!) samfunnsmennesket. Dermed hadde vi fotfeste i historien og ideologien.

Venstre har altså akseptert at vi – av maktpolitiske grunner – har måttet samarbeide på ikke-sosialistisk side, men uten å akseptere et strengt ideologisk skille basert på gamle klassemønstre og – motsetninger.

Tvert om har partiet som et (sosial)liberalt sentrumsparti lagt stor vekt på å være hevet over disse klassemotsetningene. Ideologien er basert på individets frihet, ikke klassens. Vi ville bygge ned klasseskillene, avslutte klassekampen og finne «Den gylne Mellomvegen» (tittel på Leiv Mjeldheims historie om Venstre1905-1940).

I mangt er hele samfunnet nå inne på denne gylne mellomvegen. Velferdsstat og regulert markedsøkonomi er felleseie, sosialismen er død, klassemotsetningene sterkt redusert.

Det betyr jo ikke at høyre- venstre-dimensjonen i politikken er borte. Tvert imot viser utviklingen i mange vestlige land at kapitalmakten har tatt for seg, mens både arbeider- og middelklasse har tapt terreng både økonomisk og maktmessig.

Mye av grunnen til at det har gått bra så langt i Norge, er arbeiderbevegelsens sterke stilling. Kapitalmakten er gitt spillerom, men holdt i sjakk. Balanse mellom arbeid og kapital, stat og kapital er bibeholdt, slik at både fellesskapets og «vanlige» folks interesser er ivaretatt mye bedre enn f eks i USA og Storbritannia.

Denne sosialliberale maktbalansen og pragmatismen er nå politisk felleseie i mye større grad enn i andre land. Verken Høyre eller Frp er entydige for borgerklassens økonomiske interesser.

Venstres erklærte støtte til småbedrifter, gründere og selvstendige, kan tas som uttrykk for en klassemessig tilhørighet til det marxistene (ikke uten rett) kalte «mellomlaga». Men er også godt innenfor en idealistisk frihetsideologi uten spesiell forankring i næringsinteresser.

Arbeiderpartiet forsøker å holde i liv i motsetningene, spesielt gjennom skattepolitikken («skattelettelser til dem som har mest fra før») og kampen mot midlertidige ansettelser.

Venstre og de andre borgerlige partiene kommer godt ut av begge, ved å hevde at reduksjon i formuesskatten har til hensikt å legge til rette for norsk næringsutvikling og nye arbeidsplasser, og at en forsiktig åpning for mer midlertidighet har som uttalt mål å lette inngangen til arbeidsmarkedet for mange som ellers vil bli stående utenfor.

Så kreves det å vise at det faktisk fungerer slik, og at LO/AP tar feil når de hevder det motsatte.

Venstres problem med å gå for varmt inn i den «borgerlige» fellesskapet, er at man underbygger den todelingen man egentlig er imot, og låser seg til en høyreside som også har noen mindre pene sider.

Som sagt før, har noen venstrefolk mistet det verdimessige fotfestet, nå de ukritisk lar kapitalmaktens råeste utøvere få frihet til å tappe norsk verdiskaping, og amerikanisere arbeidsavtaler med sosial dumping som resultat.

Den aggressive retorikken som noen venstrefolk har mot LO og Ap, går langt ut over den saklige kritikken mot politiske standpunkter, tidvis maktarroganse og samrøre, som vi har framført i mange år. (Mye av den er mindre relevant nå enn på 90-tallet). Den bikker over i en klasse-borgerlig aggresjon (velkjent i mange høyrekretser)  mot en bevegelse som har stått for betydelige liberale reformer, og frigjøring av undertrykte mennesker. Til dels respektløst og historieløst, spør du meg.

Også derfor lurer jeg på om det nå rekrutteres flere «borgerlige» venstrefolk i betydningen folk som identifiserer seg med næringsliv, arbeidsgiversiden og økonomisk liberalisme, og som har en sosial distanse til arbeiderklassen og andre som trenger liberal oppmerksomhet mer enn de fleste.

Den økonomiske liberalismen, der statens makt skal reduseres, skattene skal ned, kapitalens frihet er viktigere enn enkeltmenneskets, er i strid med Venstres (sosial)liberale verdier, og må holdes på en armlengdes avstand. Det er jo mye av denne skjevheten vi ser reaksjoner mot nå. Det er livsfarlig hvis liberale verdier blir assosiert med eliter og kapitalmakt.

Derfor bør Venstre primært kalle seg sosialliberalt parti, og erkjenne at kampen for å vinne definisjonsmakten over det liberale mislyktes. Mer om det neste gang

Da vi var (stolte) populister

 

Første nr av Populist, 1975

 

Populistene er tidens verste politikere, og truer den liberale orden. Da jeg var med i Unge Venstre-ledelsen startet vi tidsskriftet «Populist». 

Jeg var selv initiativtaker og redaktør de første par årene. Deretter overtok Ottar Grepstad. Såvidt jeg husker var det jeg som foreslo navnet også. Etter noen måneder angret jeg, og foreslo å gå tilbake til det tidligere «Liberalt Perspektiv». Det ble nedstemt, mest fordi det var for tidlig å endre navnet.

Hva skjedde etterpå? Gikk vi over til eliten?

Skiftet i ordbruken kom kanskje med Carl I Hagen, som ble den første store politiske populisten, i negativ betydning for alle hans motstandere. Fra å betegne positiv forankring i folket, med demokrati og makt over egne liv som grunnverdier, har begrepet blitt en betegnelse på spill på fordommer, kunnskapsløshet og mangel på dannelse.

Vi  verken kan eller bør forsøke å snu begrepet tilbake til det positive, men vi kan kanskje bidra til å tone ned det negative. Og erkjenne at «strekk i laget» – i form av for stor avstand mellom elite og folk er farlig, og dumt. Særlig for demokrater.

For det finne selvsagt en elite, og et folk. Alle se politikken fra sin egen virkelighet, og utsiktspunktene er ulike. Liberale bør definitivt ikke representere eliten og forakte folket – uansett om deler av folket måtte ha noen illiberale holdninger.

Også vår populisme var en kamp mot samfunnseliten, som vi mente hadde beveget seg for langt fra grasrotas synspunkter og virkelighet. Det var «eliten» som ville ha Norge inn i EF, mens «grasrota» fryktet at beslutningene ble flyttet lengre bort, ble mindre demokratiske og kontrollerbare. Men både i eliten og blant folk flest var jo meningene delte.

EF- (1972) og senere EU-motstanden (1994), var i all hovedsak motivert av en reelt begrunnet frykt for at demokratiet ville bli svekket. Lenger fram til beslutningstakere, økt avmakt. Mindre sjølråderett. I dette bildet var det selvsagt også viktige næringsinteresser, spesielt knyttet til primærnæringene. Helt legitimt.

Et flertall i Venstres organer, og sikkert blant partiets velgere, endte med et nei begge gangene. Et liberalt standpunkt.

Som EU-motstander ble jeg mektig provosert av den arrogante ja-siden, som beskyldte oss andre for å være snevre nasjonalister med nisselua nedover øynene. Meget feil. Populismen var ikke det de trodde den var.

Den samme nedlatende arrogansen er der i dag, i flere saker og debatter. Elitistisk forakt for folket avler politikerforakt tilbake. Opprør kan igjen feiltolkes hvis man ikke har god nok kontakt.

Mye har skjedd siden 1970-tallet. Kravet om sjølråderett og sjølberging måtte vike for en seirende markedsøkonomi, vellykket globalisering og en fungerende EØS-avtale. Men baksiden av medaljen er også blitt slik mange på neisiden var redd for. Dilemmaene består.

Liberal politikk handler om enkeltmenneskets frihet, og makt over eget liv. Empowerment – spesielt for dem som har minst frihet, eller føler den er truet.

Historien er full av folkelige reisninger mot makta – i frihetens og demokratiets ånd. Også med med potensiale for elendighet hvis det ikke kanaliseres riktig.

Liberale må se forskjellen, representere det rettferdige opprøret, avsløre humbug, og stå for verdier. Ikke være en del av den arrogante eliten som ikke forstår hva som skjer.

Dagens Unge Venstre har gått til den motsatte ytterlighet av der vi var på 70-tallet. Der vi var uklare mot venstresiden i økonomisk politikk, er UV nå på høyresiden, uten verdimessig vaksinasjon mot økt makt til kapitalen, nivellering av vanlige folks arbeidsforhold og sentralisering av makt. Elitistisk politikk.

Man sklir til høyre hvis man ikke forstår forskjell på den sosiale liberalismen Venstre har stått og skal stå for, og den økonomiske høyreliberalismen, som er kapitalmaktens ideologi. Man fjerner seg fra folket hvis man sitter i møter med likesinnede og vedtar resolusjoner om ting man ikke har satt seg inn i, og vil bestemme over folk man ikke har snakket med. Det er den stygge populismen.

Neste gang: Tar venstrefolk klassestandpunkt?

Makt og avmakt

Da Lars Sponheim forklarte hvorfor han ville på Stortinget, viste han til «de knyttede never i lommene». Har det noe med valget av Trump eller norsk politikk i dag å gjøre?

Uten sammenligning forøvrig; de ville begge representere avmektige og sinte velgere. Lars delte små næringsdrivendes forbannelse over delingsmodellen i skattesystemet. Han klarte å fjerne den også.

Hva Trump kan levere, er usikkert. Mange av oss håper jo det ikke blir altfor mye – men kan han stagge de sinte i USA uten å gjøre for mye ugagn? Hvor sinte vil de (vi) liberale bli de neste fire åra?

Jeg minner om Michael Moores siste av de fem «what to do»-punktene etter valget:

«Si til alle du møter i dag: Hillary Clinton fikk flest stemmer. Flertallet valgte henne framfor Trump. Punktum. Faktum». .. «Du bor i et land der flertallet har sagt at de tror på klimaendringene, de mener kvinner skal få samme lønn som menn, de vil ha en gjeldfri collegeutdanning, vil ikke at vi skal invadere land, vil heve minstelønnen og ha et universelt helsesystem.» «Vi bor i et land der majoriteten er enig i de «liberale» standpunktene. Vi mangler bare det liberale lederskapet som gjennomføre dem». (Utdrag, min oversettelse).

Med flertall i Kongressen kan Trump og republikanerne gjennomføre mye antiliberal, usosial politikk. I så fall kan de mobilisere til en reaksjon om fire år. De kan også føre en politikk som, i større grad enn Obama har klart, og Clinton ville ha klart, kan samle, og dermed dempe misnøye og splittelse. Det er lov å håpe på det beste. Republikanerne må i alle fall føre politikk, og ta ansvar. Slutte å sabotere.

Politikk handler om makt. Politisk liberalisme handler om å inkludere alle mennesker, fordele makt, hindre avmakt og maktmisbruk, bygge samfunn på frihet, velferd og toleranse. «Alle skal med» er et godt, liberalt slagord.

Demokratiet må levere på disse verdiene, om det skal ha legitimitet. Folk må føle at de blir hørt, tatt på alvor, at det er grundig, rettferdig og åpen saksbehandling. Det skjer ikke når lobbygrupper , gjerne med skjulte PR-byråer i kulissene, får for stor makt. Eller når pengene rår.

Det er enkelt å marginalisere de avmektige. Maktarroganse har vi sett til alle tider. Tilhengere av EU har i alle år, spesielt under kampanjene i 1972 og 1994, karakterisert motstanderne som trangsynte nasjonalister, med nisselua godt nedover øynene.

Dette var (og er) en følelsesladd, fordomsfull og gal analyse fra mennesker som ser på seg selv som de rasjonelle og kunnskapsrike. En av grunnene til at de tapte. Folk blir forbanna når de blir rakket ned på og feiltolket.

Idealistisk liberalisme i form av ønsker om en grenseløs verden, en verdensregjering, eller et EU med maksimal integrasjon, er velmente, men farlige posisjoner. En slik politikk kan skape stor avmakt og fremmedgjøring, og dermed slå kontra med stor kraft og antiliberale effekter.

Nasjonalstaten er en nødvendig ramme for et demokrati som er til å gripe, også for andre enn politiske nerder. I 1972 var Unge Venstres og mange andres hovedslagord norsk sjølråderett. Basert på alt annet enn snever nasjonalisme, nemlig liberale verdier om enkeltmenneskets frihet, borgernes mulighet til deltagelse i et oversiktlig demokrati. Utviklingen har gått i en annen retning enn vi trodde den gang, og bra er det. Men nå har det bikket for langt.

Det er i spennet mellom globalisering og teknologisk fornyelse på den ene siden, og frihet, makt over egne liv og en følelse av kontroll på den andre, at ikke minst sosialliberale partier må finne en bedre balanse enn den mange opplever i dag. Også i Norge. Kapitalen og elitene har fått for stor makt.

Tilliten til demokratiet er svekket blant folk på Andøya, som har sett at beslutningsgrunnlaget for å legge ned flystasjonen ikke er åpent og kontrollerbart. De knytter nevene og fortsetter kampen. Bra!

De knyttede never som Lars Sponheim så i forbannelsen over en urettferdig delingsmodell, har jeg selv sett på nært hold i en tid der drosjenæringen har vært ideologisk kasteball i en absurd forestilling der store deler av samfunnseliten har hyllet Silicon Valleys Donald Trump.

Så skjer det som skal skje i Norge: Fagmyndighet med grundig saksbehandling, politikere som lytter, åpenhet i argumentasjonen, – ender i kunnskapsbaserte konklusjoner fra regjeringen.

Der australske drosjeeiere begår selvmord etter at pensjonen deres er nullet ut av liberalistiske politikere, der franske brant bildekk (og vant fram), der drosjer i London, København, Budapest, Buenos Aires osv, osv, omringet parlamentene for å bli hørt, kan de norske senke skuldrene og konkludere med at rettferdighet og seriøsitet rår. (Mens venstrefolk uten peiling på saksfeltet fortsetter å støtte lobbyistenes krampekamp mot rettstaten).

Mot hvem vil de knyttede never rette seg i framtiden?

Grenseløs liberalisme?

Hvor langt skal liberale strekke seg for å legge til rette for de antiliberale? Et godt stykke, men det får være grenser.

Debatten om nikab illustrerer dette liberale dilemmaet. Abid Raja og Kristin Clemet gir begge uttrykk for ubehaget ved å se kvinner som dekker til ansiktet. Men de vil ikke ha nasjonalt forbud for utdanningssteder.

Kvinnene som bruker nikab har åpenbart behov for å vise at de ikke vil ha noen kontakt, verken med oss som medmennesker eller med det åpne, demokratiske samfunnet vi er en del av.

Jeg mener VGs Hanne Skartveit har en mer holdbar, liberal holdning til spørsmålet. enn Raja og Clemet. Det går et prinsipielt skille mellom religiøse markører som hijab, andre muslimske, kristne, jødiske, hinduistiske eller andre symboler, og et plagg som dekker ansiktet.

Det er fullt mulig å bli så liberal at man undergraver sine egne verdier. Ved ikke å sette noen grenser, gir man makt til demokratiets og frihetens motstandere.

Vi som har vært de liberale i innvandrings- og integreringsspørsmål i alle år, har grunn til å kjenne på en viss skuffelse. Den må ikke overskygge de mange positive konsekvensene av innvandring og økt mangfold. Men vi har også fått store grupper innvandrere  og etterkommere som ikke ønsker integrering, men som tvert imot bidrar til segregering og dermed økt motstand mot at flere skal komme inn i landet.

Vi skal og kan ikke forby alt vi ikke liker, og liberale skal stå fremst i rekken for å forsvare minoriteters og enkeltmenneskers rettigheter mot statlig og sosialt press.

Det gjør vi best og mest troverdig om vi ikke framstår som uten grenser, i verste fall som holdningsløse. Tittelen her er egentlig en selvmotsigelelse. Liberalitet er å ta verdivalg.

Skartveit sier det bra: «Det er ytringsfrihet, religionsfrihet og tankefrihet i Norge. Men vi er ikke et samfunn uten grenser. Spørsmålet om nikab handler ikke om religionsfrihet. Det handler om å bevare et fritt og åpent samfunn».

Det er ikke uten praktiske problemer å forby bruk av ansiktsmaske i det offentlige rom generelt. Etter mitt syn bør det likevel vurderes.

Derimot bør det kunne være bred enighet om nasjonale retningslinjer for skoler og andre læresteder. Det er ikke nødvendig å ta denne kampen lokalt hver gang det dukker opp en person som utfordrer, og til dels også gjør saken til et personlig anliggende.

Et liberalt samfunn må stå opp for sine verdier. Da sier Skartveit det viktigste:

«Noen ting må ligge fast. I vårt samfunn viser vi ansikt. Sånn er det». Enig.

VG:

 

Urbanpopulismens arroganse

Urbanpopulismens arroganse

Hvem er mest populistiske av arrogante «liberale» i skravleklassen  og harrytasser i Frp-segmentet? 

Det er alltid nyttig å se ting litt fra den andre siden. Etter 12 år i Venstres stortingsgruppe, har jeg nå jobbet seks år i taxibransjen. Litt som deltidssjåfør, men hovedsakelig som kommunikasjonssjef og nå redaktør i 60 prosents stilling i Norges Taxiforbund.

Jeg holdt nylig et innlegg på DNs konferanse om delingsøkonomi, som jeg kalte «Når en næring blir ideologisk kasteball». Erfaringene fra skravleklassens ukritiske aksept av bøllevirksomheten Uber (se forrige blogg) får meg til å stille spørsmålet i starten her.

For meg er det å være liberal  å være fordomsfri (så langt som mulig), respektfull overfor alle mennesker, sannhetssøkende og pragmatisk – på grunnlag av et solid verdigrunnlag av frihet, likeverd og åpent demokrati.

Jeg forventer at politikk baseres på kunnskap, og at beslutninger tas av folk som har satt seg inn i sakene. Uenighet er helt OK, men da er det fint å vite hva det skyldes: Ulikt idégrunnlag? Ulike materielle interesser og ståsted? Ulikt kunnskapsnivå?

Er det mulig med dialog? Kan eventuell ulike oppfatning av faktagrunnlaget ryddes av veien?

På det grunnlaget kan de gode løsningene finnes, i seriøse og grundige prosesser, der også et kunnskapsbasert embetsverk spiller en viktig rolle. Det fortjener vi alle. Vi kan tåle å tape hvis motparten har bedre argumenter og prosessen har gått ordentlig for seg.

Avmakt og politikerforakt skapes når disse viktige spillereglene i demokratiet ikke følges.

Verst er ideologene, som har så sterke meninger om hvordan ting skal fungere i teorien, at de ikke er åpne for fakta og dialog, og heller ikke viser respekt for dem de skal bestemme over. Dogmatisk sosialisme var, som sagt før, verst i min ungdom, men i dag er det liberalistene som er de farlige, og fordomsfulle. Med frihetens fane hevet, er de ofte autoritære undertrykkere.

Jeg liker Venstres slagord «Folk først». Og jeg liker veldig godt formuleringen i prinsipprogrammet om at Venstre «tror på kraften i de bedre argumenter». I en sammenheng har jeg også etterlyst «Dørums metode» i dagens Venstre. Odd Einar Dørum fikk som statsråd enorm respekt hos mange av sine undersåtter i såvel samferdsels- som justissektoren, fordi han oppsøkte dem, hørte hva de sa, viste respekt. Han gjorde slett ikke alltid som de sa, men han fortalte i tilfelle hvorfor.

Ikke slik med tilhengerne av Uber – ukritisk og uriktig definert som «delingsøkonomi», og dermed gjenstand for særbehandling i forhold til de som fra før tilbyr samme tjeneste – persontransport mot vederlag. Godt definert og regulert i lovverket.

Skravleklassen – herunder sentrale medier, økonomiprofessorer, teknologifriker – og populistiske politikere roper hurra, og avlyser all saksdebatt som bakstreveri.

Det er da jeg – også som velger – må stille meg spørsmålet: Hva står disse menneskene for? Er de bevisste liberalister som mener markedskrefter og frekkhet skal rå uansett konsekvenser? Eller er det bare en populistisk refleks som sier at når noe som synes å være «kult, billig og innovativt», så er det bra. Det gjelder jo å være på modernitetens side?

Synes de virkelig det er greit at en virksomhet bevisst bryter lovene, at verdiskapning i Norge flyttes til skatteparadis, at all makt gis til arbeidsgiversiden (som nekter å ta ansvar for å være det) og fremmer sosial dumping? Eller er de bare naive?

For drosjenæringen – som har vært en ideologisk kasteball i flere år nå – ble skapet satt på plass da Samferdselsdepartementet den 5. september redegjorde for sitt arbeid med lovverket, og sa at løyvekrav og behovsprøving skal bestå. Og – i Ubers og Abelias nærvær – sa klart at Ubers virksomhet i Norge er og forblir lovstridig.

Sånn sett er debatten i realiteten over.

Men hva skjedde? Hvordan kan Unge Venstre og Guri Melby som byråd med ansvar for en næring, havne i en slik liberalistisk – eventuelt populistisk – glideflukt?  Er det et symptom på en generell høyredreining i deler av partiet? Folk som bevisst ønsker å utviske skillet mellom å være sosialliberal og liberalist? Som ikke forstår at Venstre ikke har noe å gjøre på høyre ytterside av H og Frp?

Også i Høyre og Frp foregår en ideologisk kamp mellom liberalister og moderate, mellom ideologer og pragmatikere. Ideologene der er satt på plass når de politisk ansvarlige på saksfeltet, med faglig tyngde i departementet i ryggen, har satt skapet på plass. Kraften i de bedre argumenter ble tatt i bruk. Særbehandling er avvist.

Underveis er Venstre det eneste partiet i transportkomiteen det ikke har vært mulig for ledelsen i Norges Taxiforbund å få kontakt med, eller så mye som et pip fra om de grunnleggende elementene i lovverket.  Mens Frp har vært på den motsatte siden, i vilje til å høre på og møte i åpen debatt og informasjonsutveksling. Elementær høflighet, egentlig.

Skravleklassens urbanpopulisme er ganske ufyselig med sin kombinasjon av skråsikre meninger og åpenbar mangel på både kunnskap og respekt. At disse holdningene får spille fritt i store medier er en journalistfaglig skandale. Aftenposten og DN gir ikke solid bakgrunn for egne meninger, men blander journalistikken med et politisk og kommersielt korstog for det de tror er innovasjon, men som i realiteten like gjerne kan være gigantiske tilbakeskritt for samfunnet.

At Venstre infiseres av dette, liker jeg også mildt sagt dårlig. Så dårlig at jeg ikke er sikker på hva jeg kommer til å stemme neste år. Jeg vil ha et parti og kandidater som klarer å manøvrere i de grunnleggende verdivalgene som viser seg også i de «små» sakene. Og som kan stå ansikt til ansikt med dem deres beslutninger angår.

Den store delingsbløffen

 

cropped-atle3best.jpgDeling av ressurser er veldig bra. Når idealistisk og miljøvennlig praksis blandes sammen med kynisk råkapitalisme, må en spørre seg hvor det er blitt av verdikompasset og kritisk sans hos de som jubler. 

Den nordiske samfunnsmodellen er basert på likeverd, maktbalanse mellom arbeid og kapital, felles ønske om velferd og rettferdighet for alle. Markedsøkonomi og frihet for entreprenører, kombinert med skatter og avgifter som gir utdanning, helse og velferd til alle samfunnsmedlemmer. Reguleringer der markedet bevislig ikke strekker til på egenhånd.

Utfordringen mot denne modellen kommer i dag først og fremst fra den ytre høyresiden. Sosialismen er død. Liberalister har aldri stått sterkt i Norge, men de kan vinne fram hvis ideologisk slapphet i de borgerlige partiene lar dem slippe til. Samtidig har de styrke fra internasjonal kapital og høyreorienterte politikere i EU, USA og andre samfunn som påvirker våre rammebetingelser.

Debatten om delingsøkonomi har vært en underlig opplevelse. Plutselig har nemlig norsk offentlighet funnet ut at dette nærmest er den nye oljen, og noe så innovativt og epokegjørende at all saklig debatt om enkeltnæringer er avlyst før den har begynt. Her handler det nemlig om for eller mot – enten på parti med framtiden – eller i klasse med luditter og de som var mot farge-TV.

Delingsøkonomien kan med god grunn kalles for Keiserens nye klær. Likefullt er den positiv på mange måter, og er sikkert kommet for å bli. På transportområdet er bildeling og samkjøring utmerkede ideer.

Utleie av ledige rom er ikke noe nytt, og Airbnb er åpenbart en suksess som har gjort dette enklere for mange flere. Ikke desto mindre møter også denne virksomheten en grense, når den bikker over i hotellvirksomhet i stor skala, med konsekvenser for byers boligmarked. Grensegangen mellom hobby og næring bør ikke by på stå store problemer, mye er regulert allerede.

Den store delingsbløffen er at pirattaxivirksomheten Uber gjennom sitt spin, og en ukritisk offentlighet i form av journalister, økonomiprofessorer, teknofriker og høyresidepolitikere i alle partier – har klart å etablere seg som selve kroneksemplet på «delingsøkonomi».

Jeg er ansatt i Norges Taxiforbund, og er dermed en part i saken. Den handler imidlertid om fundamentale samfunnsverdier, og derfor tar jeg den opp her. Min blogg er personlig, og uavhengig av jobben. Men jobben har gitt meg en innsikt i temaet, som er allmennpolitisk.

Taxi er regulert i alle siviliserte land, fordi de er en del av «public transport». I Norge har dagens regjering uttrykt dette bedre enn noen tidligere, der det i plattformen heter at drosjene skal være en del av kollektivtransporten, og «har et viktig samfunnsoppdrag». Når Stortinget nylig har vedtatt krav om miljøbiler og alkolås, er det uttrykk for et fortsatt ønske om styring av dette tilbudet. Avregulering er dermed ikke på dagsorden.

Selvkjørende biler er det som kan bringe noe fundamentalt nytt inn i denne fleksible del av kollektivtransporten. De kommer, men vil selvsagt ikke være uregulert eller del av en «delingsøkonomi». Mange vil nok trenge servicehjelpere, og noen også sjåfører – mellom bakkar og berg om vinteren.

Inntil videre er drosje en manuell tjeneste. At erklærte liberalister synes det er greit at reguleringer som er gitt av samfunnshensyn (f eks tilgjengelig døgnet rundt, sikkerhet for kundene, tilbud til alle kundegrupper) oppheves, er kjent nok. Også at de mener anstendig lønn for anstendig arbeid – og arbeidstid – ikke er noe samfunnet skal bry seg med.

Mine store verdimessige spørsmålstegn stiller jeg ved at folk også i Venstre (Unge Venstre og deler av Oslo Venstre) er så begeistret for følgende:

  • En amerikansk forretningsmodell basert i skatteparadis som tar 25-30 prosent av verdiskapningen ubeskattet og ukontrollerbart ut av landet. (Til erstatning for en norsk modell basert på selvstendige næringsdrivende som samarbeider i samvirkesentraler, og betaler skatter og avgifter for hver krone i Norge).
  • En totalt ubalansert kontraktsform mellom konsepteier og dem som gjør jobben, som plasserer all makt hos den ene parten.
  • Et selskap som har lovbrudd som strategi, og brøyter seg vei med sjåførene som slaktoffer.
  • Et selskap som lyver om hva det faktisk driver med («samkjøring», eller bare en teknologisk «formidling») Uber tilbyr taxi!
  • Et selskap som forlanger konkurranse på ulike vilkår, og vil skaffe seg markedsmakt gjennom privilegerte avtaler med monopoltilbydere som Google.
  • Som benytter bøllemetoder overfor kritikere og klonkurrenter.

Reell delingsøkonomi er utmerket, men haussingen av Uber som falsk sådan, spesielt i forbindelse med NHOs årskonferanse i januar, har gått Sarons Dal en høy gang i ukritiske hallelujah-rop.

Jeg er ikke så redd for resultatet. Politiet har til nå tatt over 60 Uber-sjåfører i Oslo for piratkjøring, og flere vil det bli. inntil de må gi seg. Uber har gitt opp i Sverige, Tyskland og de fleste andre europeiske land. (Gjelder Uber pop, som bruker private bileiere, ikke formidling til godkjente taxier).

Tross alt har vi et demokratisk system, og en forvaltning som sørger for at sakene kommer ned på jorda når reglene skal vurderes og utformes. Hvis man vil ha alkolås i drosjene, og mener de har et viktig samfunnsoppdrag, kan man ikke samtidig fjerne lovhjemlene som gjør det mulig.

Hvis man vil redusere biltrafikk og forurensninger i byene , slipper man ikke løs et ubegrenset antall privatbiler, inntil 10 år gamle, på leting etter taxikunder.

Men det bekymrer meg at folk i mediene og i det sosialliberale Venstre er så populistiske i møte med nytale og humbug, bare man bruker de rette honnørordene: «Innovasjon, ny teknologi, nye forretningsmodeller».  Enda verre hvis det er en reell, ideologisk glideflukt – mot amerikanisering av norsk arbeidsliv. Det er utmerket hvis folk med noe å selge (kunnskap og ferdigheter som etterspørres og betales godt) er selvstendige. Å gjøre ufaglærte til kontraktører, er et opplegg for sosial dumping.

Førsteutkastet til Venstres nye program har en utmerket omtale av delingsøkonomien, og ingen forslag om å fjerne taxi som del av kollektivtrafikken. Forslaget til landsmøteuttalelse fra Oslo Venstre ble også rensket for Uber-propagandaen.

Det er bra, og viser at partiet fortsatt er liberalt, ikke liberalistisk. Grensegangen er viktig. Det er den også mot en type urbanpopulisme, som dette kanskje handler om.

Det er ikke mitt Venstre som plasserer seg til høyre for den sttende regjeringen i slike spørsmål., eller som baserer seg på en slags urban-populisme – der alt som er billig og kult trumfer politikk basert på kunnskap og grunnleggende verdier.

Derfor skal jeg neste gang se litt mer på populismen i norsk politikk. Kanskje er noen venstrefolk mer populistiske enn Frp? De kan i alle fall være mer arrogante enn Frp, som er Stortingets høfligste parti.

Hvor viktig er høyre-venstre? 

Hvor viktig er høyre-venstre? 

Det er noen viktige grunnverdier i  norsk samfunns- og arbeidsliv som har overskredet eldre tiders klassekamp, og gjør at det er små forskjeller på en regjering med Ap og dagens blåblå.

Det skyldes jo at alle partier er «avideologisert» i forhold til sine historiske røtter og står for en nordisk samfunnsmodell. Fagforeningens sterke stilling, en likeverdsholdning til lønnsnivå for alt anstendig arbeid, trepartssamarbeidet, arbeidsmiljølov og andre spilleregler i arbeidslivet.

I tillegg felles anerkjennelse av markedsøkonomien som grunnleggende bra, sammen med forståelsen for dens grenser og statens viktige rolle som regulator og ramme for velferdssamfunnet.

Sånn sett er mye av høyre-venstre-dimensjonen borte i det partipolitiske mønsteret, og vi har en blåblå regjering som bruker mer penger over offentlige budsjetter enn den avgåtte rødgrønne, og skryter av det.

Pr dags dato  er det ikke noen skremmende høyrepolitikk fra dagens regjering – særlig ikke etter at den har brynt seg i Stortinget. Vi har ingen ytterliggående blå politikk på høyre-venstre-skalaen.

Arbeiderpartiet forsøker selvsagt å blåse liv i denne konfliktlinjen, men lykkes bare måtelig. Skattelettelsene er ikke formidable, og de som kommer, er mer begrunnet i vekstkraft for næringslivet enn av å skulle prioritere «de rike».

Likefullt er det internasjonale tendenser i retning økt ulikhet og mer splittede samfunn. Protestene mot de etablerte partiene og elitene i mange land, viser reaksjoner på dette. Maktbalansen har vippet for mye i kapitalens favør, og mange føler avmakt. Da er det ikke liberales oppgave å støtte ytterligere frihet for kapitalen, men se hvordan friheten kan utvides for folk flest.

Maktbalanse er et sentralt begrep for liberale. Sterke fagforeninger er nødvendige for å balansere kapitalmakten over arbeider- og middelklassen. Staten må regulere for å sikre anstendige vilkår i arbeids- og samfunnsliv. Den nordiske modellen krever årvåkenhet og bevissthet for å sikre rettigheter og velferd som er vunnet gjennom kamp.

Brexit er ingen god sak etter mitt syn, men resultatet kan føre til en etterlengtet nyvurdering av balansen mellom union og nasjonalstater, og redusere følelsen av overstyring fra Brüssel. På sikt kan det gjøre norsk EU-medlemskap mer sannsynlig. Kanskje også en snuoperasjon fra UK før de faktisk går ut.

Balansepunktet på høyre-venstre-skalaen har rykket mot høyre også i Norge gjennom de senere tiårene. Venstre har bidratt til å flytte sentrum, i tråd med samfunnsendringer som også har gjort sosialismen irrelevant. Nå kan det være på tide å se at bevegelsen må bremses opp, for ikke å ende i en blå politikk – til høyre selv for dagens regjering.

Det mest urovekkende i så måte, er deler av debatten om delingsøkonomien, der noen – også i Venstre – er ute på verdimessig sykkeltur langt fra det som er felles norsk verdigrunnlag, heri inkludert det liberale. For liberalister er det derimot kanskje greit med store inntekter til kapitalen på den ene siden, og skattesvik og sosial dumping på den andre?

Mer konkret om det etter ferien. God sommer!

Har Civita vunnet definisjonskampen?

Har Civita vunnet definisjonskampen?

Hvis andre definerer liberal på en måte som skaper tvil, må Venstre oftere bruke sosialliberal for å tydeliggjøre hvor partiet står. Grensene må trekkes både mot venstre og høyre side. 

Venstre er et sosialliberalt parti, ingen tvil om det. Det er også det eneste liberale partiet i Norge, og det er samme sak.

Det betyr ikke at Venstre  vinner definisjonskampen om liberal-begrepet. Da SV for noen år siden oppdaget at sosialisme var en dårlig idé, ville de bli liberale sosialister. Høyre kaller seg gjerne liberalkonservativt. Vel og bra, de er likevel fortsatt mest sosialistisk og mest konservativt, både i egne og andres øyne.

«Hvis vi er de sosialliberale, hvem er da de ordentlig liberale?», spurte reklamemannen Nils Petter Nordskar i Venstres strategiutvalg i 1999. Vi var skjønt enige om at Venstre er de ekte liberale i Norge, og vi ville bruke begrepet mer aktivt for å ta eierskap og definisjonsmakt. Ingen andre partier kalte seg bare liberalt, ingen andre var med blant de internasjonale liberale partier. Honnør-ordet beskriver vår stolte ideologiske tradisjon, og den er både sosial og radikal.

Det er liberale mennesker i alle partier, og det er fint. Liberale ideer er i Norge grunnfestet i et politisk felleseie – med bærebjelker som demokrati, uavhengig rettsstat, markedsøkonomi og det sivile samfunn. Å være et liberalt parti i sentrum er en viktig og forpliktende posisjon utover det, i alle slags politiske saker. Særlig når vippepunktet i politikken ligger nettopp der.

Likevel: Noen bruker liberal om Fremskrittspartiet, selv om det selv skriver liberalistisk. «Nyliberal» er venstresidens skjellsord mot høyreliberalismen fra Reagan, Thatcher og Milton Friedman. (Ingen venstrefolk er begeistret for dem).

Størst konkurrent om forståelsen er nok «den liberale tankesmien Civita». Høyresidens tankesmie, opprettet og finansiert av store private næringsinteresser, og med «økonomisk frihet» som prioritet nr 1 i sine statutter og målformuleringer.

Jeg har sans for Kristin Clemet, en liberalkonservativ politiker, som har gjort en god jobb organisatorisk, og ofte framstår med gode egne innlegg i samfunnsdebatten. Civita er heller ingen ekstrem tankesmie, de skal tross alt bygge flertall for borgerlig politikk i Norge.

Men Civita har altså som klart mål å utvanne forskjellen på liberal og liberalistisk – mellom det liberale sentrum og den rene næringsliberalismen. I en debatt med Venstre for noen år siden sa Clemet at de brukte liberal som samlebegrep på de borgerlige partiene, herunder Frp.

Det er heller ikke uproblematisk når venstrefolk internt bidrar til å bryte ned grensen mot ytre høyre. Som når unge venstrefolk sier de er «mer liberale enn sosialliberale», eller når en god venstremann som Sveinung Rotevatn synes det er uproblematisk at noen kaller han liberalist. (Boka «Liberalisme på norsk, Civita 2014).

Sveinung sier i boka at han «er skeptisk til endelege definisjonar av kva som er «rett» liberalisme». Det holder jeg med han i. Men politikere og partier må definere hva de/det grunnleggende står for. Da kan en ikke overse den store distansen mellom Venstres idétradisjon og høyreliberalismen.

Under Venstres landsmøte i 2016, trakk Aftenpostens kommentator Frank Rossavik fram Trine Skei Grandes bruk av liberalisme-begrepet i ledertalen. Han mente verken Dørum eller Sponheim kunne ha sagt det samme. Tja. Venstre har rett nok alltid unngått å bruke «liberalismen» som ord – nettopp fordi det er så tvetydig – og dekker begge hovedtypene av liberalisme.

Men Trine brukte det da hun snakket om utviklingen i Russland, Iran og Tyrkia. Det er vel knapt noen i Norge som er uenig i at disse landene trenger «meir libberalisme». Da er det ikke primært økonomisk liberalisme hun snakker om.

Landsmøtets fokus på barn og unges oppvekst viste også at Venstre er godt forankret i den sosiale liberalismen. Jeg synes Rossavik overdrev en tvil om hva slags liberalisme Venstre står for, men:

Når krefter med større gjennomslag enn Venstre skaper tvil om hva et liberalt grunnsyn er, kan partiet enkelt vise ståsted ved oftere å bruke begrepet sosialliberal. Uten å gi avkall på at vi er de ekte liberale. (Derfor heter denne bloggen ikke Sosialliberal stemme).

Bevisstheten om hva vi står for, som personer og parti, må gi retning når nye problemstillinger oppstår. Her er det noen tendenser jeg liker dårlig. Mer om det neste gang.