Hvor viktig er høyre-venstre? 

Hvor viktig er høyre-venstre? 

Det er noen viktige grunnverdier i  norsk samfunns- og arbeidsliv som har overskredet eldre tiders klassekamp, og gjør at det er små forskjeller på en regjering med Ap og dagens blåblå.

Det skyldes jo at alle partier er «avideologisert» i forhold til sine historiske røtter og står for en nordisk samfunnsmodell. Fagforeningens sterke stilling, en likeverdsholdning til lønnsnivå for alt anstendig arbeid, trepartssamarbeidet, arbeidsmiljølov og andre spilleregler i arbeidslivet.

I tillegg felles anerkjennelse av markedsøkonomien som grunnleggende bra, sammen med forståelsen for dens grenser og statens viktige rolle som regulator og ramme for velferdssamfunnet.

Sånn sett er mye av høyre-venstre-dimensjonen borte i det partipolitiske mønsteret, og vi har en blåblå regjering som bruker mer penger over offentlige budsjetter enn den avgåtte rødgrønne, og skryter av det.

Pr dags dato  er det ikke noen skremmende høyrepolitikk fra dagens regjering – særlig ikke etter at den har brynt seg i Stortinget. Vi har ingen ytterliggående blå politikk på høyre-venstre-skalaen.

Arbeiderpartiet forsøker selvsagt å blåse liv i denne konfliktlinjen, men lykkes bare måtelig. Skattelettelsene er ikke formidable, og de som kommer, er mer begrunnet i vekstkraft for næringslivet enn av å skulle prioritere «de rike».

Likefullt er det internasjonale tendenser i retning økt ulikhet og mer splittede samfunn. Protestene mot de etablerte partiene og elitene i mange land, viser reaksjoner på dette. Maktbalansen har vippet for mye i kapitalens favør, og mange føler avmakt. Da er det ikke liberales oppgave å støtte ytterligere frihet for kapitalen, men se hvordan friheten kan utvides for folk flest.

Maktbalanse er et sentralt begrep for liberale. Sterke fagforeninger er nødvendige for å balansere kapitalmakten over arbeider- og middelklassen. Staten må regulere for å sikre anstendige vilkår i arbeids- og samfunnsliv. Den nordiske modellen krever årvåkenhet og bevissthet for å sikre rettigheter og velferd som er vunnet gjennom kamp.

Brexit er ingen god sak etter mitt syn, men resultatet kan føre til en etterlengtet nyvurdering av balansen mellom union og nasjonalstater, og redusere følelsen av overstyring fra Brüssel. På sikt kan det gjøre norsk EU-medlemskap mer sannsynlig. Kanskje også en snuoperasjon fra UK før de faktisk går ut.

Balansepunktet på høyre-venstre-skalaen har rykket mot høyre også i Norge gjennom de senere tiårene. Venstre har bidratt til å flytte sentrum, i tråd med samfunnsendringer som også har gjort sosialismen irrelevant. Nå kan det være på tide å se at bevegelsen må bremses opp, for ikke å ende i en blå politikk – til høyre selv for dagens regjering.

Det mest urovekkende i så måte, er deler av debatten om delingsøkonomien, der noen – også i Venstre – er ute på verdimessig sykkeltur langt fra det som er felles norsk verdigrunnlag, heri inkludert det liberale. For liberalister er det derimot kanskje greit med store inntekter til kapitalen på den ene siden, og skattesvik og sosial dumping på den andre?

Mer konkret om det etter ferien. God sommer!

Har Civita vunnet definisjonskampen?

Har Civita vunnet definisjonskampen?

Hvis andre definerer liberal på en måte som skaper tvil, må Venstre oftere bruke sosialliberal for å tydeliggjøre hvor partiet står. Grensene må trekkes både mot venstre og høyre side. 

Venstre er et sosialliberalt parti, ingen tvil om det. Det er også det eneste liberale partiet i Norge, og det er samme sak.

Det betyr ikke at Venstre  vinner definisjonskampen om liberal-begrepet. Da SV for noen år siden oppdaget at sosialisme var en dårlig idé, ville de bli liberale sosialister. Høyre kaller seg gjerne liberalkonservativt. Vel og bra, de er likevel fortsatt mest sosialistisk og mest konservativt, både i egne og andres øyne.

«Hvis vi er de sosialliberale, hvem er da de ordentlig liberale?», spurte reklamemannen Nils Petter Nordskar i Venstres strategiutvalg i 1999. Vi var skjønt enige om at Venstre er de ekte liberale i Norge, og vi ville bruke begrepet mer aktivt for å ta eierskap og definisjonsmakt. Ingen andre partier kalte seg bare liberalt, ingen andre var med blant de internasjonale liberale partier. Honnør-ordet beskriver vår stolte ideologiske tradisjon, og den er både sosial og radikal.

Det er liberale mennesker i alle partier, og det er fint. Liberale ideer er i Norge grunnfestet i et politisk felleseie – med bærebjelker som demokrati, uavhengig rettsstat, markedsøkonomi og det sivile samfunn. Å være et liberalt parti i sentrum er en viktig og forpliktende posisjon utover det, i alle slags politiske saker. Særlig når vippepunktet i politikken ligger nettopp der.

Likevel: Noen bruker liberal om Fremskrittspartiet, selv om det selv skriver liberalistisk. «Nyliberal» er venstresidens skjellsord mot høyreliberalismen fra Reagan, Thatcher og Milton Friedman. (Ingen venstrefolk er begeistret for dem).

Størst konkurrent om forståelsen er nok «den liberale tankesmien Civita». Høyresidens tankesmie, opprettet og finansiert av store private næringsinteresser, og med «økonomisk frihet» som prioritet nr 1 i sine statutter og målformuleringer.

Jeg har sans for Kristin Clemet, en liberalkonservativ politiker, som har gjort en god jobb organisatorisk, og ofte framstår med gode egne innlegg i samfunnsdebatten. Civita er heller ingen ekstrem tankesmie, de skal tross alt bygge flertall for borgerlig politikk i Norge.

Men Civita har altså som klart mål å utvanne forskjellen på liberal og liberalistisk – mellom det liberale sentrum og den rene næringsliberalismen. I en debatt med Venstre for noen år siden sa Clemet at de brukte liberal som samlebegrep på de borgerlige partiene, herunder Frp.

Det er heller ikke uproblematisk når venstrefolk internt bidrar til å bryte ned grensen mot ytre høyre. Som når unge venstrefolk sier de er «mer liberale enn sosialliberale», eller når en god venstremann som Sveinung Rotevatn synes det er uproblematisk at noen kaller han liberalist. (Boka «Liberalisme på norsk, Civita 2014).

Sveinung sier i boka at han «er skeptisk til endelege definisjonar av kva som er «rett» liberalisme». Det holder jeg med han i. Men politikere og partier må definere hva de/det grunnleggende står for. Da kan en ikke overse den store distansen mellom Venstres idétradisjon og høyreliberalismen.

Under Venstres landsmøte i 2016, trakk Aftenpostens kommentator Frank Rossavik fram Trine Skei Grandes bruk av liberalisme-begrepet i ledertalen. Han mente verken Dørum eller Sponheim kunne ha sagt det samme. Tja. Venstre har rett nok alltid unngått å bruke «liberalismen» som ord – nettopp fordi det er så tvetydig – og dekker begge hovedtypene av liberalisme.

Men Trine brukte det da hun snakket om utviklingen i Russland, Iran og Tyrkia. Det er vel knapt noen i Norge som er uenig i at disse landene trenger «meir libberalisme». Da er det ikke primært økonomisk liberalisme hun snakker om.

Landsmøtets fokus på barn og unges oppvekst viste også at Venstre er godt forankret i den sosiale liberalismen. Jeg synes Rossavik overdrev en tvil om hva slags liberalisme Venstre står for, men:

Når krefter med større gjennomslag enn Venstre skaper tvil om hva et liberalt grunnsyn er, kan partiet enkelt vise ståsted ved oftere å bruke begrepet sosialliberal. Uten å gi avkall på at vi er de ekte liberale. (Derfor heter denne bloggen ikke Sosialliberal stemme).

Bevisstheten om hva vi står for, som personer og parti, må gi retning når nye problemstillinger oppstår. Her er det noen tendenser jeg liker dårlig. Mer om det neste gang.

Liberal antiliberalist

Partiet Venstres (og min) liberalisme er, som sagt sist, humanistisk. Den handler om enkeltmenneskenes frihet – alle menneskers. Da er slagord som «Mennesket i sentrum» og «Folk først» logiske. Økonomien er virkemiddel, som staten er det.

Den klassiske og økonomiske liberalismen tar også utgangspunkt i friheten, men handler hovedsakelig om minst mulig stat, skatt og regulering, og er ofte blind for undertrykkelsen som følger i dens kjølvann. Avmakt er ufrihet, og skapes både av en autoritær stat, ensrettet kultur/religion og av en uhemmet kapitalisme.

Den økonomiske liberalismen er også forankret i sterke materielle interesser på høyresiden, og kan stå i motstrid til solidaritet og velferd for alle. Interessekamp er ikke avlyst. For millioner av mennesker er den livsviktig for å kaste av seg åk, og gi økt frihet.

Det er ikke naturlig at venstrefolk tar klassestandpukt for arbeidsgiversiden, slik det ligger i ryggmargen hos mange på høyrefløyen. Mye frigjøring er drevet fram av arbeiderbevegelser.

Liberale er for markedsøkonomi fordi den har vist seg å være det mest effektive systemet for å skape velstand og utvikling. Men de ser også markedsøkonomiens grenser og nødvendigheten av å regulere den i former som ivaretar miljø, økonomisk fordeling, arbeidstakeres rettigheter, menneskers likeverd, konkurranse på like vilkår, osv.

Kapitalinteresser og ytre høyre ønsker minst mulig pålegg, friest mulig spilleregler, vil betale minst mulig skatt, helst ikke ha plagsomme fagforeninger, ogsåvidere. Liberalistene er deres ideologiske fanebærere. Ideologien er ofte dogmatisk, som sosialismen er det.

Det er vanskeligere å være liberal, fordi det krever en grundigere vurdering av vedtaks konsekvenser. Friheten må ivaretas mest for dem som har minst av den. Staten må brukes for å skape frihet.

For liberalisten er søndagsåpne butikker en ideologisk selvfølge. For en (sosial)liberaler et spørsmål å diskutere for og imot. At drosjer er regulert forstår ikke liberalisten noe av, mens en liberaler skjønner at velfungerende kollektivtransport – også den fleksible delen av den, er bra.

Når liberalister erklærer Ayn Rand som guru, og Reagan og Thatcher som sine helter, bør det ikke være så vanskelig å vite hvor en hører hjemme.

Mange vil selvsagt befinne seg et sted i mellom, og politiske partier er ikke bare ideologiske (kanskje bare litt). Men det er altså to ulike retninger i «liberalismen», svært forskjellige i sin tilnærming til politikk. Liberalister har alltid vært en høyrefløy i Høyre. Frp definerer seg som liberalistisk, men er heller ikke entydig ideologisk. Mer om det siden.

Da jeg var med i sentralstyret i Unge Venstre på midten av 1970-tallet, skrev jeg et ideologisk notat. Etter at  jeg begynte i Venstres stortingsgruppe i 1998, pusset jeg støv av dette. Det ble oppdatert, forankret i Venstres sentralstyre i år 2000, og ligger fortsatt på partiets hjemmeside som et notat om Venstres ideologiske forankring. Det er ikke noe åndsverk fra min side, men et journalistisk sammendrag av de liberale ideene.

Skillet mellom liberal og liberalist anerkjennes ikke av alle. Noen har interesse av å blande dem sammen, som «den liberale tankesmien» Civita. Har de vunnet definisjonskampen, slik at Venstre må oppgi liberal som tydelig merkelapp? Det handler jo om å kommunisere hva man faktisk står for, og da må man ta konsekvensen hvis det blir for uklart. Frank Rossavik mente Trine Skei Grande sa noe Sponheim og Dørum ikke kunne ha sagt, da hun i landsmøtetalen nylig ville ha «meir libberalisme».

Mer om det neste gang.

En liberal blogg

En liberal blogg

Den politiske liberalismen er humanistisk, ikke økonomisk. Derfor er det et fundamentalt skille mellom liberale og liberalister. 

Noen har interesse av å kludre til dette skillet, men det må de ikke få lov til. Venstre hører til i det politiske sentrum på den fortsatt viktige høyre-venstre-aksen. Liberalistene er på ytre høyre flanke.

Ideologisk debatt er for spesielt interesserte, men verdibasert politikk angår alle. Jeg vil blogge om ideologier, verdier og politikk, men ikke som noe filosofisk seminar. Det er jeg ikke kvalifisert til heller.

Norge er i stort et verdifellesskap der fundamentale liberale verdier er bredt forankret og institusjonalisert. Det samme er et nordisk «sosialdemokrati» basert på velferdsstat og markedsøkonomi i en god balanse. Verken sosialisme eller markedsfundamentalisme får noe stort spillerom.

Hvor solid er dette fellesskapet, og hvor går de verdimessige og materielle dragkampene videre? Blir vi overkjørt av «nyliberalismen» utenfra?

For noen år siden var det et åpenbart sosialdemokratisk hegemoni (i Ap-betydning). I dag har vi en blåblå regjering som bygger velferdssamfunnet videre, og som (sosial)liberale ikke finner noe mer avskrekkende enn en Ap-dominert regjering. I alle fall ikke så lenge den må finne støtte i det politiske sentrum i Stortinget. Kanskje truer illiberal retorikk på innvandringsfeltet, sider av klimapolitikken og forslag som svekker personvernet dette synet, men det gjenstår å se hva Venstres og Kr.Fs oppsummeringer og konklusjoner vil vise fram mot valget i 2017.

Kampen om definisjonen av det liberale pågår hele tiden. Dels innad i Venstre, men også mellom alle partiene og tenketanker. Alle vil stå fremst i fronten for friheten.

Hvor liberale er partiene? Hvor sosialistisk er SV, hvor konservativt eller liberalistisk er Høyre? Hvor ideologiske er Frp når det kommer til praktisk politikk? Vant Civita definisjonskampen? Hvor går Norge?

Dette og mere til vil jeg blogge om framover, en til to ganger i uka, som ren hobbyvirksomhet, basert på et liberalt ståsted. Jeg er fortsatt medlem av Venstre, som jeg har vært siden 1971, men har ingen verv, og vil kun snakke for meg sjøl.

Jeg har ingen vesentlige innvendinger til dagens Venstre-programmer, politikk eller strategi, men liker ikke enkelte yngres forsøk på å plassere partiet på høyresiden. Hvis man ikke skiller mellom den radikale (sosial)liberale tradisjonen Venstre står i, og den økonomiske (høyre)liberalismen, så har man enten ikke gjort hjemmeleksa, eller man vil ha et annet Venstre enn det partiet har vært historisk og fortsatt er i dag.

Verdimessig grensegang må gås opp til venstre og til høyre, uansett hvem man tidvis og pragmatisk kan samarbeide med om å få noe gjort. Det er viktig for norsk politikks utvikling at Venstre fortsatt står i sentrum, som den tredje vei.

Jeg er delvis pensjonist, men jobber 60 prosent som redaktør (for medlemsblad, nett og sosiale medier) i Norges Taxiforbund. Bloggen er ingen forlengelse av dette, men står altså helt på egne ben. Jeg kommer likevel til å ta med noen erfaringer fra en hundset bransje inn i den ideologiske debatten etterhvert.

Den tidvis absurde debatten om delingsøkonomien er kanskje det beste eksemplet i dag på hvor galt det kan gå når det ideologiske verdikompasset svikter, og de som tror de er mest kunnskapsrike og antipopulistiske, er det stikk motsatte.

Neste gang skal jeg si litt mer om skillet mellom liberalisme og liberalisme. Hvorfor jeg er en liberal antiliberalist.