Venstre har begått selvkritikk etter valget sist høst, og inviterer til innspill. Her er mitt:

Hei.

Det er positivt at Venstre tar en selvransakelse, og inviterer til innspill om veien videre.

Venstre vil etter mitt syn ha store muligheter videre, fordi det er et stort åpent rom i sentrum av norsk politikk, der Venstre hører naturlig hjemme.

Valganalysen viser det åpenbare, at partiet taper troverdighet i en felles blokk med Frp. Når til og med dagens venstrevelgere er så klare i avstand til Frp og en mer vennlig holdning til Ap, viser det tydelig vei.

Det handler ikke nødvendigvis om å skifte blokk, men si klart at en regjering med Ap er bedre enn en med Frp i sterk posisjon. En sentrumsposisjon innebærer ønsket om sakssamarbeid i et bredt sentrum, og dermed redusere ytterpartienes makt og innflytelse.

Dette betyr selvsagt at en del av de mest ihuga «borgerlige» medlemmene, med veldig anti-Ap-holdninger må utfordres, og evt mistes. Til gjengjeld er det etter mitt syn mye mer å hente hos oss som foretrekker Ap foran Frp.

Framfor alt vil det være mye mer ærlig og saklig i forhold til reell politisk enighet, slik jeg oppfattet at Guri M også sa i Dagsavisen for en stund siden (fikk ikke lest hele saken).

Derfor er mine råd til Venstre:

1: Ta eierskap til sentrumsposisjonen, spesielt i diskusjoner med Frp og Rødt/SV. De beste løsningene ligger i sentrum – i balanse mellom arbeid og kapital, frihet og fellesskap, samfunn og individ. Venstre bør være sentrumspartiet – og faktisk det eneste.

2: Ta eierskap til den norske samfunnsmodellen, som nettopp baseres på denne balansen og på liberale verdier. Det betyr ikke monopol, men at V er tydeligst på at den må beholdes, og at det krever noe å bevare den. Den utfordres fra ytterkantene på hver sine måter.

3: Vær tydelig på at det er en ny linje, basert på selvkritikk etter valget. Ingen radikal endring, men tilbake til sentrum, basert på Venstres etablerte politikk og historie. Troverdigheten i dette er ikke åpenbar med den samme ledelsen, men fullt mulig.

4: Kutt ut taktikk og vær mer ærlig i kommunikasjon av verdier og saker. Det er svært skadelig når Frp fredes, og ikke konfronteres på sine hovedsaker om kutt i bistand, kultur, klima, og sitt evige antihumane gnål i innvandringspolitikken. Venstre kan ta rollen som samlende på det sistnevnte feltet, og kreve anstendighet i retorikk og ansvar for et rimelig nivå på kvoteflyktninger. Det er utrolig tåpelig at folk fra Venstre sier at «Frp har hatt rett hele tiden». Det har de ikke. Abid har stor troverdighet med sine oppgjør med ukultur, uten dermed å stigmatisere alle og stenge døra, slik Frp vil. Det handler om humanisme og likeverd, som er sentrale norske verdier.

5: En viktig del av sentrumspolitikken har vært å se hele landet, og ivareta den geografiske balansen. Det regionale nivå, fylkeskommunen og Statsforvalteren mm er helt vesentlige elementer i denne balansen. Når høyresiden vil rive dette ned, må Venstre være en motkraft. Det er veldig mye lettvint argumentasjon som kan arresteres i denne saken. Når både Høyre og Frp vil fjerne fylkeskommunene FØR de eventuelt gjennomfører en storstilt og tvangsmessig kommunesammenslåing, vil det bety tidenes sentralisering og byråkratisering av beslutninger av stor betydning overalt – som prioritering av videregående skoler og klasser, kollektivtrafikken, fylkesvegene osv. Hva med regionale kulturtiltak og næringsutvikling? Høyresiden svarer jo ikke på dette.

100 regionkommuner kan være en tanke (jfr Trines nylige innlegg på LinkedIn), men det forutsetter lokale grende/bydelsutvalg for ikke å drepe lokaldemokratisk engasjement. Altså fortsatt tre nivåer.

6: Forskjellen på å være liberal og liberalist er grovt sagt å fremme alles frihet kontra primært kapitalens frihet. Giftemålet med Civita, tung rekruttering inn i arbeidsgivernes organisasjoner og tviholdet på en borgerlig blokk med Frp, har bidratt til å utvanne Venstres sosiale liberalisme. Balansen mellom arbeid og kapital er en grunnstein i den norske modellen.

Som noen vet, meldte jeg meg ut i 2017 etter Venstres aggressive deltagelse i kampanjen for Uber – en amerikansk forretningsmodell for flytting av makt fra arbeid til kapital – med sosial dumping som kjerne. Klassekampen dokumenterte dette grundig sist sommer, fem år etter det famøse frislippet. Jeg var i taxinæringen den gang, og er det til dels fortsatt (i styreverv), men det var Venstre og de andre som sto for særinteressen i den saken. Det vet jeg alt om.

En troverdig sentrumsprofil fordrer respekt for arbeidersiden, og klart krav til anstendige inntekter for alle som jobber i det omfang som et balansert liv i Norge skal innebære. Løsarbeidermodellen er stikk i strid med dette, og det må dere ta et oppgjør med. Også at Uber og Bolt fortsatt får lov til å unngå den skattekontrollen som alle andre i næringen har hatt siden 2014. Det er en pågående skandale. Ingen med rettferdighetssans bør kunne se på dette.

7: Kjør gjerne ja til EU-medlemskap, men litt mer respektfullt. Ja-siden tapte to ganger på en for aggressiv og belærende holdning som støter den norske folkesjela. Gerhardsen sa i 1972 at om ikke Ap hadde hatt noen EF-motstandere i egne rekker, burde de ha skaffet seg noen. Venstre bikket over til nei-flertall begge ganger basert på saklig argumentasjon, ikke nisseluer.

Selv meldte jeg meg inn i Venstre i 1971, basert på partiets grundige og saklige utredning om EF fra begge sider, den beste av alle den gang. Situasjonen er en annen nå, og ja-argumentene sterkere enn før, men ha respekt for at det er saklig basert motstand, og ikke minst krav til prosess fram til en ny folkeavstemning. Gå saklig inn for dette, framfor å rope så høyt om svik hos dem som holder litt igjen. Opinionen må snus først.

8: Det er fint at dere signaliserer en større vilje til å ta hensyn til folks hverdagsliv. Miljøpartiene har generelt – i iveren etter å være mest offensive – neglisjert dette. Det er greit at økonomer kan påstå at Norgespris og annen støtte i teorien vil øke forbruk og svekke sparing, men realiteten er at folk flest ikke sløser med strøm, og at strøm er helt avgjørende for oppvarming og velferd. Det er en del av infrastrukturen.

Det samme gjelder bil. Vi har hatt tidenes mest vellykkede strukturendring gjennom skiftet til elbiler. Bedre kollektivtilbud og restriksjoner i bysentra er bra. Men bil er frihet, 80 prosent av persontransporten går med bil, og det uttrykker at den er nødvendig for folks effektivitet og fleksibilitet. Byvekstavtalene har vært bra, men nå blir nullutslippskravet et dogme – der fornuften må vike. Tiltak som å flytte bussene ut i veibanen der det allerede er lommer, bygging av boliger uten gjesteparkering og plass til hjemmetjenester, bygging av skoler uten parkeringsplass for lærere, er alle eksempler på dumskap som bare tjener Frp. Det siste i Akershus nå, er at Statens Vegvesen – med politisk forankring i nullvekstmålet – utreder bompengeringer rundt alle tettstedene, slik at – for eksempel folk som bor på Siggerud og jobber i Ski i samme kommune, må betale 24.000 kroner ekstra i året i bompenger. Kanskje det dobbelte hvis de har barn på kulturskolen eller idrett om ettermiddagen. Intet parti som identifiseres med slikt, vil kunne oppnå noen bred støtte. Det er klassepolitikk og ødeleggende for tillit.

9: Vær generelt litt mindre skrikende i angrep på regjeringen og andre. Mer saklig, det kan gi skarp nok retorikk når det er grunnlag for det, og mer troverdighet og tillit. Verdenssituasjonen roper på samling og en viss ro, og en demping av tonen i innenlandske saker.

Også Frp og Rødt er innenfor den liberale orden i det store, og det bør anerkjennes, men disse bør tas saklig på det de splitter på – enten det er splittende retorikk mot innvandrere eller kamp mot investorer som Norge trenger.

10: Vær mer til stede i sosiale medier og kommentarfelt med mange flere folk. Vi er ganske få som konfronterer mobben, som derfor synes å være sterkere enn de er. Liberale verdier krever kamp og synliggjøring på alle fronter i en tid der de utfordres mer enn på lenge.

Lykke til!

‘Hilsen Atle Hagtun, Aktiv i Venstre fra 1971 til 2017.

Den norske samfunnsmodellen er i stor grad basert på sentrumspolitikk. Balanse mellom arbeid og kapital, frihet og fellesskap, offentlig og privat.

Derfor er det viktig med partier i sentrum, som kan sørge for at ytterpartier til høyre og venstre ikke får for stor makt til å forstyrre denne viktige balansen.

Med Frps størrelse og en mer aggressiv høyreside, er det nå reell fare for at den norske modellen blir utfordret på en ny måte, som vil svekke fellesskap og det fornuftige, pragmatiske søket etter de beste løsningene for flest mulig.

Derfor håper jeg, som liberaler i sentrum av norsk politikk, at Støre-regjeringen får fortsette etter valget, og ikke erstattes av en regjering der Frp er det største partiet.

Både Høyre og Arbeiderpartiet er innenfor det brede sentrum i norsk politikk, men trenger korrektiver. Selvsagt kan også fløypartiene (Frp, SV, Rødt, MDG) ha gode bidrag i enkeltsaker, men ideologisk, og/eller med særinteresser, drar disse partiene politikken vekk fra sentrum og samlende løsninger.

Derfor er det trist at de tidligere sentrumspartiene Krf og Venstre velger å tviholde på en borgerlig blokk med et stort Frp, i stedet for å kunne samarbeide med Ap for å sikre mer sentrumspolitikk.

Vi ser nå et Høyre som legger seg stadig tettere på Frp i retorikk og politikk, et Krf som på ny spiller på fordommer og konservatisme, et Venstre som går til høyre i arbeidslivspolitikk (ja til løsarbeid og sosial dumping), og ellers nedtoner alle konfliktlinjer mellom liberal politikk og Frp.

Frp er Stortingets minst liberale parti med sin evinnelige gnåling om innvandring. En kollektiviserende retorikk som bryter med liberalitet og humanisme. Kutt i klimatiltak og bistand er andre hovedsaker, men KrF og Venstre tar ikke opp kampen om sine egne tidligere hjertesaker.

Frp er også et kulturfiendtlig parti, og en fare for den samlende, nasjonale kulturen som blant annet avhenger av en sterk, ikke-kommersiell allmen-kringkaster som NRK og et mediemangfold som sikres av en pressestøtte de vil fjerne.

Med Frp og Krf i styringen får vi passivitet og økt Israels-støtte i Midt-Østen.  

Det politiske sentrum har stått for verdier som humanisme og toleranse, sosial utjevning, menneskers likeverd, internasjonal solidaritet, desentralisering, natur- og miljøvern, levende landbruk og distrikter, næringspolitikk for de mange små og mellomstore bedriftene.

Venstresiden truer den norske modellen gjennom angrep på «de rike» og dermed næringslivet, og sin uhemmede holdning til offentlige utgifter. Sentrum er klart ikke-sosialistisk, men også ikke-liberalistisk. Formueskatten er et reelt problem for norsk eierskap.

Partiet Sentrum er etter mitt syn det eneste som nå kan bidra til å fornye norsk politikk fra sentrum, med åpning for Ap. Det tar tid å bygge et nytt parti, men det kan gå raskt hvis partileder Geir Lippestad blir valgt inn fra Oslo, og får anledning til å få partiets verdier og saker fram i lyset.

De som er redde for at stemmen blir bortkastet på Partiet Sentrum, bør stemme på Arbeiderpartiet, som i dag er det nærmeste man kommer et sosialliberalt sentrumsparti i Stortinget.

Illustrasjon: Skjermdumper fra TV2

Ytringsfriheten er en av de mest fundamentale liberale verdiene. Men det er ikke gitt at de som er mest fundamentalistiske i forsvaret av denne er de mest liberale. Kanskje tvert imot.

Visepresident J.D Vance forsøkte å bruke ytringsfriheten til angrep på Europa i sin famøse tale i München. Han plukkes effektivt ned av professor Kjetil Jacobsen i Morgenbladet nr 9 (28/2-6/3 i år).

Jakobsen er blant annet historieprofessor ved Nord Universitet i Bodø. Han kritiserer dem som mente at Vance «hadde et poeng», og mener «liberalerne går rett på limpinnen, der de høyreradikale sitter fra før».

«J.D. Vance er en luring. Og norske kommentatorer går rett på limpinnen».

Jacobsen peker på hvordan «ytringsfrihetsaktivisme på diktaturets terskel» ikke er noe nytt, men ble brukt aktivt av både nazistene i Tyskland og NS i Norge før og under andre verdenskrig. «En ting vi vet fra 1930-årenes autoritære frammarsj er at hensynet til ytringsfriheten kan være et effektivt argument for å innføre sensur og diktatur».

Det skjedde i form av systematiske angrep på mediene, som ble anklaget for å drive med løgnpropaganda og å holde «den sunne folkeforstand» ute. Og med angrep på rettsvesenet, som dømte de tidlige nazistene for antisemittisk hets mot jødene – og altså nektet dem ytringsfrihet.

Det var dermed greit å legge mediene og domstolene under under kontroll, underlagt sensur.

Jacobsen peker på at problematikken i dag handler mest om hvordan algoritmene skrus, styrt av kunstig intelligens og lederne i Big Tech. Når EU krever at plattformer som X og Facebook tar ansvar for innhold de formidler, er dette fra Elon Musk side «et simpelt inngrep i ytringsfriheten, for andre er det en forutsetning for en fri og sivilisert offentlighet og et velfungerende demokrati».

 For liberale henger ytringsfriheten sammen med demokratiet, og de forutsetter hverandre. For «ytringsfrihetsfundamentalistene» er ytringsfriheten et mål i seg selv. Jacobsen skriver at denne retningen står sterkt i jusen, og at USAs høyesterett de siste tiårene «regelrett har skamfert det amerikanske demokratiet ved å fjerne sperrene for pengegaver til politiske partier og kandidater». Med ytringsfrihetsvernet i grunnloven som begrunnelse.

«Da Jimmy Carter og Gerald Ford drev valgkamp mot hverandre i 1975, måtte ingen av dem samle inn en eneste dollar. Statlige ordninger finansierte valgkampen, og rikfolks mulighet til å påvirke var begrenset.

I dag lykkes man knapt uten å være milliardær eller å ha en i ryggen. «Demokrati har måttet vike for oligarki – i ytringsfrihetens navn».

Det er åpenbart at sosiale medier har utvidet ytringsfriheten vesentlig. Det er ingen grunn til å frata «vanlige folk» denne friheten til også å ytre ekstreme og fordomsfulle meninger, sett fra et liberalt ståsted, som jeg og andre redaktører tidligere kunne nekte spalteplass.

Men en liberal stat setter altså grenser, mot rasisme og hatytringer.

Facebook og andre sosiale medier er en gave for meningsutveksling, informasjon og kontakt. Problemet oppstår når disse mediene i økende grad blir et redskap for kommersielle krefter som i tillegg har en sterk egen politisk agenda. Musk kjøpte ikke Twitter (nå X) for å utvide ytringsfriheten, men for å fremme egne interesser og politisk agenda. Og åpne for en ubegrenset strøm av løgner og hat. I ytringsfrihetens navn, men målrettet undergraving av sannhet, demokrati og reell ytringsfrihet.

Vance og andre i Trump-sfæren går nå til angrep på Romania, etter at en domstol annullerte et valg som åpenbart ble manipulert av digitale angrep fra Russland.

I dagens Aftenposten peker Christina Pletten på dette, og at «prøveballongen» Romania fort kan bli en demokratisk krise for hele Europa hvis ikke dette stoppes. Hun viser hvordan Putin, Trump og techselskapene har felles interesse av å svekke demokratiene.

En liberal stat legger til rette for åpen meningsutveksling. Derfor har vi en ikke-kommersiell allmennkringkaster, derfor har vi pressestøtte for å sikre mangfold i meninger og redaksjonelle linjer. Derfor er det etiske krav til journalistikken, med en klageordning.

Det liberale dilemma gjelder også for ytringsfriheten. Hvis den gjøres til et absolutt, ødelegges den.

Bilde: Foto av Morgenbladet nr 9/2025.

Er du villig til å dø for friheten?

Det er spørsmålet vi nordmenn har vært spart for siden andre verdenskrig, men som ukrainere nå må forholde seg til. Det er dette liberale verdier i ytterste fall handler om. Og det krever et ja på spørsmålet fra alle som kan bidra til å slå en aggressiv diktator tilbake.

Det er patetisk at Rødt måtte ha over et års internt seminar for å kunne slutte seg til det eneste moralske standpunktet i spørsmålet om våpenhjelp til Ukraina. Og sjokkerende å se hvordan mindretallet fortsatt svikter. Vi som vokste opp politisk på 70-tallet, med AKP (m-l) som en høyst tilstedeværende faktor i studentmiljøene, kjenner lusa på gangen. De var for diktatur og undertrykkelse. Og fortsatt er det altså mange på ytre venstre side som ikke bryr seg om kampen mellom frihet og diktatur, og prøver å gjøre Putins råe angrep til vestens ansvar.

Å analysere Russlands motiver og «argumenter» er greit nok, men det har ingenting med et «nyansert» syn på saken å gjøre. I en slik angrepskrig er du for eller mot, det er de verdiene vi feirer hver 17. mai. Det finnes ingen rettferdiggjøring av Russlands imperialisme. Heller ikke at USA har sine svin på skogen fra fortiden.

At det er støtte til Ukraina i så godt som alle partier i Norge er betryggende. Det samme at vi har et sterkt EU som tar tydelig stilling, og et USA som ledes av en demokrat. Men vi ser hvordan sårbarheten internt begge steder er der. Skrekk og gru om Trump skulle komme tilbake i presidentstolen.

Uten en sterk liberal front, er det åpenbart at Kina vil annektere Taiwan, som de ødela demokratiet i Hong Kong. Å stå opp mot disse to diktatorene er helt avgjørende for vår egen framtid – vår frihet som land og enkeltmennesker.

I denne forstand er liberale verdier universelle, forankret i FN-pakten og menneskerettighetene. Det er ikke «vestlige» verdier alene. I en snevrere forstand er liberale i mindretall, helt ned til noen få. Denne bloggen skal utforske det videre. Frihet og makt er nøkkelordene – og gjelder alt fra verdenspolitikk til hverdagen vår.

Putins frykt er ikke aggresjon fra Nato, men friheten. Derfor undertrykker han den systematisk i eget land, dreper sine motstandere og kveler det liberale samfunnets bærebjelker – demokratiet, rettsstaten, frie medier og det sivile samfunn.

Mange har pekt på vestlig naivitet i møte med Putin gjennom mange år, spesielt siden 2014. Nå er det slutt, han har til de grader vist sitt regimes sanne ansikt. Det kan ikke skjules eller «nyanseres» gjennom geopolitisk argumentasjon for en «balanse» der Russlands nabostaters og deres innbyggeres frihet ofres for en illusorisk fred.

Forsker Bjørn Aksel Sund er blant dem som i klartekst sier hva det handler om i Aftenposten 18. april.

Sund peker på hvordan demonstranter i Tyskland går i tog med paroler som «Dette er ikke vår krig», og som altså vil la ukrainerne i stikken. «Grusomheter urett og overgrep begått mot et fritt folk i et fritt land på vårt eget kontingent betyr mindre for disse aktivistene enn deres egen hverdagskomfort. Og husholdningsutgiftene steg jo».

«Kjemp for alt hva du har kjært. Dø om så det gjelder», heter det i salmen «Alltid freidig når du går». (Tekst: Christian Richardt, 1867)

Det er tøft å innse alvoret i dette når vi er vant til å leve i fred og bedagelighet. Men i Ukraina er det ramme alvor, og det er moralsk fallitt å la dem kjempe alene.

«Også vi når det blir krevet», står det i nasjonalsangen. For oss er det billig i denne omgang.

Bildet tok jeg i Krakow sist høst, der det var daglige markeringer for Ukraina på torget.

Teknologi endrer samfunnet hele tiden. «Disruptiv teknologi» kan også tvinge fram større endringer som kan være smertefulle for noen. Men det er forskjell på reell teknologisk innovasjon og destruksjon av samfunnsverdier. 

Jeg har vært på noen seminarer om digitalisering de siste årene. De har vært informative, men tidvis også gitt et visst ubehag. Mange av innleggene bærer preg av en slags nyreligiøs vekkelse. Innlederne har sett lyset, og advarer om dommedag for dem som ikke har gjort det samme, og straks legger om sin virksomhet slik de selv mener er den rette vei. Lover må endres, og det straks.

Påfallende ofte er disse innleggene frie for samfunnsperspektiv. I tillegg er de veldig belærende, og talerne forutsetter at alle andre enn dem selv er idioter. Spesielt representanter for eksisterende næringer og virksomheter.

I realiteten er det vel slik at det meste av ny teknologi, rasjonalisering, effektivisering skjer i eksisterende virksomheter. Ledere i små og store bedrifter følger med, ser hvilke utfordringer de har, tar i bruk ny teknologi og nye markedsmuligheter.

Teknofrikenes begeistring og ulverop kan være greie å få, spesielt hvis de har reell ny informasjon om hva som skjer av nyskaping. Men budskapet må balanseres og filtreres av praktisk bakkekontakt og verdibasert politikk. Alle budskap må kvalitetssikres.

I en fjern fortid (en gang på 1970-tallet) holdt Venstre et seminar kalt «Valg av teknologi, valg av samfunn». Partileder Eva Kolstad sa at «vi er ikke i blinde krefters vold».

Det er vi ikke i dag heller. På den annen side var vel Venstres tilnærming den gang noe naiv. Mye teknologi tvinger seg fram av egen kraft. Samfunnet har endret seg mye siden da, og slett ikke alltid etter politiske valg. Likevel stort sett til det bedre.

Dagens naivitet er på den motsatte siden: De som legger seg så flat for enhver trend og påstand at de glemmer både samfunnsverdier og kritisk sans.  Det viktigste er å være på innovasjonens og framtidens side, vise seg moderne.

Det er jo litt spesielt når dette skjer blant journalister og politisk engasjerte, som nettopp skal kunne se ting i et kritisk lys og i samfunnsperspektiv.

På alle områder finnes det nemlig ekspertise, blant dem som har skoen på, og hos de som har studert ulike saksfelt. Verken politikere eller journalister kan forventes å kjenne til alle områder, men de skal møte alle med nysgjerrighet og respekt.  Alle må kunne forvente en viss kompetanse hos dem som skal lede an i samfunnsdebatten.

Når dette svikter, vokser motstanden fra dem som ser hvor feil de tar. Når de kan gå så i baret på ett område, kan de vel det på andre også?  Tillit reduseres, i verste fall ødelegges.

Et drøyt år etter at halleluja-koret om delingsøkonomien (les = Uber) nådde sitt høydepunkt, og hele drosjenæringen ble erklært som utdaterte luditter, har realitetene innhentet de populistiske modernister, som strøk på oppgaven om å se Keiserens nye klær. Eller altså forskjell på teknologisk disrupsjon og ren ødeleggelse av samfunnsverdier.

Det som ikke kunne forbys, er fortsatt forbudt, og vil forbli det, Teknologien var likevel ikke spesiell, lavere priser skyldtes ikke effektivitet, men skattesnyteri og subsidiering, «nye forretningsmodeller» var ikke nye, men kjent metode for å slippe å betale skatt og skape seg markedsmakt gjennom bølleoppførsel. Et nytt og spennende arbeidsliv med frihet, viste seg å være sosial dumping satt i system.

Når denne humbugen ikke ble gjennomskuet (og noen har ikke våknet ennå), er det en alvorlig svikt i kvaliteten hos de mediefolk og politikere som vi forventer mere av. Med mindre de altså mener at lovbrudd som strategi og sosial dumping som forretningsmodell er helt OK, slik f  eks Heidi Nordby Lunde (H) står for.

Enkelte Venstre-folk er nesten like ille, og derfor skal jeg neste gang fortelle hvorfor et 45 år langt medlemskap og kontinuerlig stemmegivning på Venstre, nå henger i en tynn tråd.

Hvilken kvalitet i prosesser og innhold skal man som ekspert på sitt område kunne forvente av et politisk parti? Hvem innfrir og hvem svikter? Har vi fått en gjeng ekstreme liberalister i partiet, eller er de bare grenseløst naive? Og hvilke partier har kvalitetssikring som hindrer populistiske brushoder å utfolde seg på partiets vegne?

(En del av kvalitetspolitikken er selvsagt også å kunne skille samfunnsinteresser og særinteresser, bare så det er sagt).

Diskusjonen om «liberal og/eller sosialliberal» har alltid gått innad i Venstre. Jeg gikk sterkt inn for å bruke liberal mest. Nå bør partiet rendyrke sosialliberal som profilerende begrep.

Oppfatter velgerne hva Venstre står for, og hvor de har partiet? I stor grad defineres dette av hvem det vil samarbeide med, i mindre grad av hva som er partiets egen politikk, dessverre.

Det dilemmaet har vært der siden partiet sprakk i 1972. Fortsatt har Venstre et program som plasserer partiet i sentrum på høyre- venstre-aksen. Men åpningen for Frp i regjering, noen standpunkter, samt noen ideologiske signaler fra deler av partiet – plasserer det lenger til høyre i landskapet enn tidligere.

Noen mener kanskje det er ønskelig, men jeg tror ikke flertallet av Venstre-medlemmer ser det slik. En måte å tydeliggjøre posisjonen på, er å tone ned merkelappen liberal, snakke mindre om det flertydige begrepet «liberalisme», og mer konsekvent bruke sosialliberal som merkelapp.

Sentralt plassert i partiapparatet i 1998-99 (og senere fram til 2009), gikk jeg sterkt inn for at vi skulle bruke liberal som hovedmerkelapp, og det sluttet både et strategiutvalg og sentralstyret opp om.

Venstre var det eneste erklært liberale partiet i Norge, og det eneste som var med i de liberale partiers internasjonale organisasjoner, i verden, Europa og Norden. Tradisjonen og begrepet – i partipolitisk sammenheng – tilhørte oss.

Begrepet, mente vi, hadde også en relativt entydig positiv klang, i alle fall blant velgere vi ville nå.

Det handlet selvsagt ikke om en «monopolisering» av begrepet, men å bygge Venstre som den liberale merkevaren blant partiene i Norge – som alle kalte seg noe annet. At Frp brukte liberalistisk, var helt OK, og viste bare forskjellen på vår og deres liberalisme.

De som var imot dette, og ville at Venstre skulle bruke sosialliberal som hovedord, var redd for sammenblandingen med høyreliberalismen. Ledelsens poeng var  imidlertid at liberal og sosialliberal var synonymer, og at vi måtte sikre oss mot misbruk av liberal-begrepet fra høyresiden ved å ta eierskapet til det. «Hvis vi er sosialliberale, hvem er de da de ekte liberale?».

I dag kan vi si at forsøket på å bruke liberal som Venstres politiske merkelapp mislyktes. «Undergravingen» har dels kommet fra egne rekker, dels ved at verden utenfor i økende grad har gjort det vanskelig, eller umulig, å framstå tydelig som «liberalismens» parti i Norge.

Liberale mennesker har det alltid vært i mange partier. Liberale verdier og prinsipper har også vært felleseie langt ut over erklært liberale partiers rekker i mange år. Og takk for det.

Likevel har vår politiske tradisjon og plattform vært en annen enn den sosialdemokratiske og den konservative. Begge har nærmet seg liberale grunnstandpunkter, men har fortsatt en annen historisk forankring, ikke minst klassemessig.

«Den liberale tankesmien» Civita, har mye bra for seg, men har bidratt til å utvanne liberal-begrepet, og rive ned skillet mellom den sosiale liberalismen og den økonomiske. Når en UV-nesteder for noen år siden erklærte at hun var «mer liberal enn sosialliberal», var det et første skritt i retning av å bryte den interne forståelsen av hvor skillet går. Sveinung Rotevatns utsagn i boka «Liberalisme på norsk» om at han ikke bryr seg om han blir kalt liberal, sosialliberal eller liberalist, er et tegn i samme retning. En utvanning som fører til uklare holdninger og uklare signaler om hvor Venstre befinner seg i landskapet.

Kjernepunktet i den sosiale liberalismen er at frihet og likeverd gjelder alle mennesker. Politikken må da særlig styrke dem som har minst frihet og makt over egne liv.

Markedsøkonomi og økonomisk frihet bidrar også til dette, men det går en grense som liberalister og høyresiden forøvrig ikke trekker: Der kapitalmakten blir for stor, ulikhetene for store, ubalansen for stor. Vi ser jo klare tegn i tiden i denne retningen, og da må Venstre ikke være på feil side.

Det er mange saker hvor «liberale verdier» fortsatt vil være riktig begrep for venstrepolitikk, men som ideologisk merkelapp på partiet bør sosialliberal være ordet. I et borgerlig samarbeid skal Venstre være venstresiden. Plassert i sentrum bør det heller ikke være noe uoverstigelig hinder mot samarbeid andre veien, men det er en annen debatt.