Julie Wilhelmsen fikk nylig Fritt Ords pris for «nyanserende faglig kunnskap i et opphetet offentlig ordskifte, før og etter Russlands invasjon av Ukraina». Men hva mener hun egentlig?
Samme spørsmål kan stilles til Tormod Heier, en annen forsker som ble beskyldt for å formidle Putins syn på krigens årsaker, særlig i startfasen av krigen i fjor vinter.
Heier er redaktør for en antologi om krigen. Den fikk helslakt av LO-rådgiver Jonas Bals i en anmeldelse i Klassekampen. Debatten mellom disse i Dagsnytt 18 den 15. mai var en selsom opplevelse, der Heier var mest opptatt av at kritikken er et angrep på ytringsfriheten. Han som har hatt klippekort i TV-studiene i et helt år.
Denne offerrollen tar også Wilhelmsen. Jeg leste med all mulig velvilje hennes tre siders kronikk i Aftenposten den 12. mai, basert på hennes tale ved overrekkelsen. I tillegg var det et tosiders intervju med henne. Overskriftene (se bildet) taler for seg.
Selvsagt kan det være ubehagelig å være i mindretall i en opphetet situasjon. Men det er ganske patetisk å påberope seg at kritikken skal skape et «ytringsklima» som skal begrense deres ytringsfrihet.
Ingen av de nevnte støtter selvsagt Putins angrepskrig, men i likhet med en del andre «kaldkrigs-diplomater» er de opptatt av å «nyansere» ved å komme Putins propaganda i møte.
I Aftenposten skriver Wilhelmsen: «Det er upopulært, men viktig, å si Russlands aggressive utenrikspolitikk kan ha noe å gjøre med hvordan Vesten har forvaltet sitt hegemoni etter den kalde krigens slutt».
Enda mer avslørende er dette: «Og jeg må innrømme: Den øredøvende enigheten som har vokst frem det siste året om at våpen er veien til fred i Ukraina – eneste vei – skremmer meg».
Selvsagt er Ukrainas evne til å yte motstand helt avgjørende for å få en fred som opprettholder Ukrainas selvstendighet og frihet. Men det er kanskje der det butter.
«Nyansene» består dels i «forstå» Putins behov for å kontrollere nabostatene, undervurdere betydningen av at det handler om folks frihetskamp, og akseptere at Russland får kontrollen over de okkuperte områdene.
Wilhelmsen snakker hele tiden om at det må forhandles med Putin «på ett eller annet tidspunkt». Hvem er uenig i det? Men hele saken handler jo om når dette er mulig, og på hvilke premisser.
Vestlige ledere drev skytteltrafikk for å forhandle med Putin før krigen brøt ut, og like etter. Hvem har hindret Tyrkia eller Kina å oppnå noe med sine uttalte ønsker om forhandlinger?
Realiteten er at de «alternative» stemmene ikke representerer en nøytral, kunnskapsbasert forskning, slik de påstår, men politiske holdninger som ønsker å undergrave den massive støtten til Ukraina, og komme Putin i møte.
Å sutre over at dette skaper kritikk i et åpent Norge, burde ikke kvalifisere til noen ytringsfrihetspris.