Diskusjonen om «liberal og/eller sosialliberal» har alltid gått innad i Venstre. Jeg gikk sterkt inn for å bruke liberal mest. Nå bør partiet rendyrke sosialliberal som profilerende begrep.
Oppfatter velgerne hva Venstre står for, og hvor de har partiet? I stor grad defineres dette av hvem det vil samarbeide med, i mindre grad av hva som er partiets egen politikk, dessverre.
Det dilemmaet har vært der siden partiet sprakk i 1972. Fortsatt har Venstre et program som plasserer partiet i sentrum på høyre- venstre-aksen. Men åpningen for Frp i regjering, noen standpunkter, samt noen ideologiske signaler fra deler av partiet – plasserer det lenger til høyre i landskapet enn tidligere.
Noen mener kanskje det er ønskelig, men jeg tror ikke flertallet av Venstre-medlemmer ser det slik. En måte å tydeliggjøre posisjonen på, er å tone ned merkelappen liberal, snakke mindre om det flertydige begrepet «liberalisme», og mer konsekvent bruke sosialliberal som merkelapp.
Sentralt plassert i partiapparatet i 1998-99 (og senere fram til 2009), gikk jeg sterkt inn for at vi skulle bruke liberal som hovedmerkelapp, og det sluttet både et strategiutvalg og sentralstyret opp om.
Venstre var det eneste erklært liberale partiet i Norge, og det eneste som var med i de liberale partiers internasjonale organisasjoner, i verden, Europa og Norden. Tradisjonen og begrepet – i partipolitisk sammenheng – tilhørte oss.
Begrepet, mente vi, hadde også en relativt entydig positiv klang, i alle fall blant velgere vi ville nå.
Det handlet selvsagt ikke om en «monopolisering» av begrepet, men å bygge Venstre som den liberale merkevaren blant partiene i Norge – som alle kalte seg noe annet. At Frp brukte liberalistisk, var helt OK, og viste bare forskjellen på vår og deres liberalisme.
De som var imot dette, og ville at Venstre skulle bruke sosialliberal som hovedord, var redd for sammenblandingen med høyreliberalismen. Ledelsens poeng var imidlertid at liberal og sosialliberal var synonymer, og at vi måtte sikre oss mot misbruk av liberal-begrepet fra høyresiden ved å ta eierskapet til det. «Hvis vi er sosialliberale, hvem er de da de ekte liberale?».
I dag kan vi si at forsøket på å bruke liberal som Venstres politiske merkelapp mislyktes. «Undergravingen» har dels kommet fra egne rekker, dels ved at verden utenfor i økende grad har gjort det vanskelig, eller umulig, å framstå tydelig som «liberalismens» parti i Norge.
Liberale mennesker har det alltid vært i mange partier. Liberale verdier og prinsipper har også vært felleseie langt ut over erklært liberale partiers rekker i mange år. Og takk for det.
Likevel har vår politiske tradisjon og plattform vært en annen enn den sosialdemokratiske og den konservative. Begge har nærmet seg liberale grunnstandpunkter, men har fortsatt en annen historisk forankring, ikke minst klassemessig.
«Den liberale tankesmien» Civita, har mye bra for seg, men har bidratt til å utvanne liberal-begrepet, og rive ned skillet mellom den sosiale liberalismen og den økonomiske. Når en UV-nesteder for noen år siden erklærte at hun var «mer liberal enn sosialliberal», var det et første skritt i retning av å bryte den interne forståelsen av hvor skillet går. Sveinung Rotevatns utsagn i boka «Liberalisme på norsk» om at han ikke bryr seg om han blir kalt liberal, sosialliberal eller liberalist, er et tegn i samme retning. En utvanning som fører til uklare holdninger og uklare signaler om hvor Venstre befinner seg i landskapet.
Kjernepunktet i den sosiale liberalismen er at frihet og likeverd gjelder alle mennesker. Politikken må da særlig styrke dem som har minst frihet og makt over egne liv.
Markedsøkonomi og økonomisk frihet bidrar også til dette, men det går en grense som liberalister og høyresiden forøvrig ikke trekker: Der kapitalmakten blir for stor, ulikhetene for store, ubalansen for stor. Vi ser jo klare tegn i tiden i denne retningen, og da må Venstre ikke være på feil side.
Det er mange saker hvor «liberale verdier» fortsatt vil være riktig begrep for venstrepolitikk, men som ideologisk merkelapp på partiet bør sosialliberal være ordet. I et borgerlig samarbeid skal Venstre være venstresiden. Plassert i sentrum bør det heller ikke være noe uoverstigelig hinder mot samarbeid andre veien, men det er en annen debatt.