Liberale er ikke på høyresiden

Å være liberal er ikke å være høyreorientert. Liberale bør parkere dagens regjering, og stemme for et skifte.

Grunnbegrepet i all liberalisme er frihet. Men hvis man ikke spør «frihet for hvem?» har man misforstått hva det betyr å være liberal. Friheten gjelder selvsagt for alle, og det betyr at politikken må være mest opptatt av å utvide friheten for dem som har minst av den.

Liberalister derimot, har som hovedtilnærming at frihet betyr minst mulig styring og regulering, lavest mulig skatter og full frihet for kapitalen. Derfor står liberalister til høyre for konservatismen, langt fra sentrum i politikken.

Når et parti som kaller seg liberalt ikke forstår dette, forlater det den liberale sentrumsposisjonen og blir et høyreparti. Det har Venstre gjort de siste årene.

Jeg registrerte det første gang i en sak Aftenposten hadde med ungdomspolitikere for noen år siden. Da sa en nestleder i Unge Venstre at hun var «mer liberal enn sosialliberal».

Hva betyr det? I realiteten mer tilhenger av den økonomiske liberalismen enn av den sosialliberale tradisjonen Venstre har stått i. Altså mer liberalist enn liberal. Og et brudd med prinsipprogrammet, som understreket at liberal og sosialliberal er to sider av samme sak.

Jeg har alltid vært opptatt av ideologi og verdier fordi politikk må ha en forankring. Derfor skrev jeg om liberalismen og Venstres tradisjon da jeg var med i sentralstyret i Unge Venstre på 1970-tallet. Notatet tok jeg fram igjen, og oppdaterte, da jeg begynte som sekretariatsleder i Venstres stortingsgruppe fra 1998. 

Jeg ledet et strategiutvalg som ba partiet bygge profilen på den liberale tradisjonen, og ta definisjonsmakten over den. Naturlig, som landets eneste erklært liberale parti. Strategien og notatet ble forankret i sentralstyret. Ledelsen, fra Lars Sponheim og nedover, tok det til seg og forankret all viktig politikk i grunnsynet. Alt fra miljø, til sosial rettferdighet, småbedrifters og gründeres spillerom, kultur og utenrikspolitikk.

Frihet for alle betyr aktiv bruk av staten til å sikre den, og det betyr å ramme inn kapitalens frihet til å herje med ansatte og forbrukere. Dette er et kjernepunkt i den norske modellen.

Når Venstre ikke lenger opprettholder det klare skillet mellom liberal og liberalist, mister det fotfestet. Det er det som har skjedd de siste årene. Unge Venstre og de urbane partilagene har rekruttert folk som heller burde ha vært i Høyre eller Frp. 

Det er denne ideologiske utglidningen som kan forklare hvordan Venstre dolket norske småbedrifter i drosjenæringen (selvstendige drosjeeiere med driveplikt og deres samvirksentraler) til fordel for et amerikansk bølleselskap, med sosial dumping som forretningsmodell. Flytting av frihet og pengestrøm fra dem som gjør jobben, til kapitalmakt i skatteparadis.

Det er det samme som gjorde at Venstre gikk fra Sponheims klare avstand til Civita, til en total integrering som i dag. Men Civita er ingen «liberal» tankesmie. Det er høyresidens tankesmie, og burde ha kalt seg liberalistisk, eller i det minste konservativ. 

Det samme ligger bak åpningen for Frp i regjering. Den tidligere klare grensegangen mot høyresiden ble oppgitt, og partiet er plassert permanent i høyresidens blokk.

Da skjer det at et parti som skal stå for alles frihet, makt over eget liv, likeverd og rettferdighet, står i spissen for sosial dumping i norsk arbeidsliv.

Neste gang: Løsarbeid under radaren i valgkampen