Løsarbeid under radaren

Posted on by Atle Hagtun

Lønn til å leve av for fulltids arbeidsinnsats er for meg en grunnverdi i den norske samfunnsmodellen. Men ikke viktig nok for medienes kommentatorer og valgomater. Sa du venstrevridde medier? 

Valgomatene har ingen spørsmål om du støtter løsarbeid og sosial dumping etter amerikansk modell i norsk arbeidsliv. Det er heller ingen spørsmål som handler om sentrumspartienes videre allianse med høyresiden, inkludert Frp.

Derfor scorer Venstre fortsatt høyt hos meg. Det samme gjør KrF, fordi jeg ikke synes det er noe poeng å utvide abortgrensen eller avskaffe en redusert kontantstøtte for ettåringer. Ingen spørsmål som markerer at KrF er helt uaktuelt for meg som humanetiker.

Mange andre verdispørsmål er også dårlig markert i valgomatene, som stort sett baserer seg på vedtatte fine formuleringer i partiprogrammene.

Partier som kaller arbeidsintensiv næring for «delingsøkonomi» og innfører amerikanske forretningsmodeller som flytter makten fra den som gjør jobben til kapitalen, er ikke i sentrum, men langt ute på høyresiden. De burde ikke score høyt hos velgere som vil ha sentrumspolitikk og et anstendig arbeidsliv. 

De borgerlige partienes interessekamp for selskapet Uber og alt det dette og tilsvarende selskaper står for, er noe av det mest skammelige som har skjedd i norsk politikk i nyere tid. 

Noen medier har hatt reportasjer om det som nå skjer i drosjemarkedet i Oslo, der racet mot bunnen er i full gang for alle som forsøker å livnære seg av yrket. Men ingen, ikke en gang på venstresiden, har tatt noe dypdykk i det som skjedde da premissene for debatt om taxireguleringer ble snudd opp ned. Fra kunnskap og dialog til propaganda og maktarroganse. Skiftet skjedde like før valget i 2017.

Så vidt jeg har sett er det bare Senterpartiet og Partiet Sentrum som har noen kritiske punkter om PR-bransjens politiske innflytelse i sine programmer. De andre har kanskje for mange i egne rekker som veksler mellom jobber i politikken, mediene, organisasjonene og PR. 

Uansett gikk nesten hele den urbane eliten på PR-bløffen om at «delingsøkonomien» skulle revolusjonere persontransporten. Av samme grunn har ingen gått denne skandaløse prosessen etter i sømmene i ettertid. 

Det var nemlig ikke småtteri av propaganda. NHOs årskonferanse, en rekke andre konferanser om innovasjon, massiv påvirkning og ukritiske medier som formidlet det hele. Et eget, grovt inhabilt Delingsøkonomiutvalg, Civita-notater og behandling i Finanskomiteen. Alt endte med å handle om persontransport. Jeg skal i et senere innlegg gå inn på dette mer i detalj. 

Hovedsaken er at hele narrativet var løgnaktig, fra ende til annen. Det var ikke «transportdeling», men taxi. Det var ingen særegen teknologi, det var ikke mer, men mindre miljøvennlig. Realiteten var flytting av makt og pengestrøm fra dem som gjør jobben bak rattet til internasjonale selskaper, med sosial dumping som forretningsmodell. 

Selvsagt finnes det en «Oslo-makt» slik Vedum snakker om, og som ikke har noe med byens innbyggere å gjøre, men med hovedstaden som maktsentrum. De som sirkler rundt makten får et eget fellesskap og en egen måte å se verden på, hvis de ikke er seg veldig bevisst hvordan de dras inn det. Alle lettvinte fordommer mot Senterpartiet er godt eksempel. 

I et slikt miljø av urbane, selvsikre bedrevitere fikk påstanden om at «delingsøkonomi» var den nye persontransporten og taxi utdatert, bre seg. Det var massivt. 

Nå, fire år senere materialiserer dette seg i virkeligheten for drosjesjåførene i Oslo-området – som en start på et tilsvarende mareritt utover i landet. Men kommentariatet synes det er uviktig. 

Heldigvis har vi opposisjonspartier som vil ta tak i saken hvis det nå blir et regjeringsskifte. Men dagens flertall bør ikke få slippe unna med dette angrepet på en grunnleggende forutsetning for det gode samfunnet vi har. 

Anstendig inntekt for anstendig arbeid er et verdispørsmål, og det er trist at et angrep på dette får slippe så lett unna i en valgkamp.

Artikkelen ble publisert som Synspunkt i Dagens Perspektiv 3. september 2021

Liberale er ikke på høyresiden

Posted on by Atle Hagtun

Å være liberal er ikke å være høyreorientert. Liberale bør parkere dagens regjering, og stemme for et skifte.

Grunnbegrepet i all liberalisme er frihet. Men hvis man ikke spør «frihet for hvem?» har man misforstått hva det betyr å være liberal. Friheten gjelder selvsagt for alle, og det betyr at politikken må være mest opptatt av å utvide friheten for dem som har minst av den.

Liberalister derimot, har som hovedtilnærming at frihet betyr minst mulig styring og regulering, lavest mulig skatter og full frihet for kapitalen. Derfor står liberalister til høyre for konservatismen, langt fra sentrum i politikken.

Når et parti som kaller seg liberalt ikke forstår dette, forlater det den liberale sentrumsposisjonen og blir et høyreparti. Det har Venstre gjort de siste årene.

Jeg registrerte det første gang i en sak Aftenposten hadde med ungdomspolitikere for noen år siden. Da sa en nestleder i Unge Venstre at hun var «mer liberal enn sosialliberal».

Hva betyr det? I realiteten mer tilhenger av den økonomiske liberalismen enn av den sosialliberale tradisjonen Venstre har stått i. Altså mer liberalist enn liberal. Og et brudd med prinsipprogrammet, som understreket at liberal og sosialliberal er to sider av samme sak.

Jeg har alltid vært opptatt av ideologi og verdier fordi politikk må ha en forankring. Derfor skrev jeg om liberalismen og Venstres tradisjon da jeg var med i sentralstyret i Unge Venstre på 1970-tallet. Notatet tok jeg fram igjen, og oppdaterte, da jeg begynte som sekretariatsleder i Venstres stortingsgruppe fra 1998. 

Jeg ledet et strategiutvalg som ba partiet bygge profilen på den liberale tradisjonen, og ta definisjonsmakten over den. Naturlig, som landets eneste erklært liberale parti. Strategien og notatet ble forankret i sentralstyret. Ledelsen, fra Lars Sponheim og nedover, tok det til seg og forankret all viktig politikk i grunnsynet. Alt fra miljø, til sosial rettferdighet, småbedrifters og gründeres spillerom, kultur og utenrikspolitikk.

Frihet for alle betyr aktiv bruk av staten til å sikre den, og det betyr å ramme inn kapitalens frihet til å herje med ansatte og forbrukere. Dette er et kjernepunkt i den norske modellen.

Når Venstre ikke lenger opprettholder det klare skillet mellom liberal og liberalist, mister det fotfestet. Det er det som har skjedd de siste årene. Unge Venstre og de urbane partilagene har rekruttert folk som heller burde ha vært i Høyre eller Frp. 

Det er denne ideologiske utglidningen som kan forklare hvordan Venstre dolket norske småbedrifter i drosjenæringen (selvstendige drosjeeiere med driveplikt og deres samvirksentraler) til fordel for et amerikansk bølleselskap, med sosial dumping som forretningsmodell. Flytting av frihet og pengestrøm fra dem som gjør jobben, til kapitalmakt i skatteparadis.

Det er det samme som gjorde at Venstre gikk fra Sponheims klare avstand til Civita, til en total integrering som i dag. Men Civita er ingen «liberal» tankesmie. Det er høyresidens tankesmie, og burde ha kalt seg liberalistisk, eller i det minste konservativ. 

Det samme ligger bak åpningen for Frp i regjering. Den tidligere klare grensegangen mot høyresiden ble oppgitt, og partiet er plassert permanent i høyresidens blokk.

Da skjer det at et parti som skal stå for alles frihet, makt over eget liv, likeverd og rettferdighet, står i spissen for sosial dumping i norsk arbeidsliv.

Neste gang: Løsarbeid under radaren i valgkampen

Ja til regjeringsskifte

Posted on by Atle Hagtun
Ja til regjeringsskifte

At valget blir så spennende er uttrykk for at det ikke er ført noen reell høyrepolitikk de siste fire årene, og at Arbeiderpartiet strever med å finne valgkampsaker.

Det siste er også uttrykk for en moderasjon og ansvarlighet i Ap. Håkon Lie sa at partiet alltid måtte ha en stor reform som valgkamptema. Nå er det ikke rom for noen store, nye velferdsreformer. Snarere må det strammes inn i årene framover.

Høyre legger seg så tett opp til sentrum og Ap at det er vanskelig å se forskjell. I tillegg er Erna en tillitvekkende statsminister. Frp har heller ikke skremt så mange de siste fire årene. Partiet har måttet moderere seg kraftig i regjering, har flere dyktige statsråder, og har verken fått kastet ut Mulla Krekar eller innført statlig finansiering av sykehjemsplasser.

Reddet av oljepenger

De har heller ikke fått endret innvandrings- og flyktningepolitikken så mye som en skulle tro, men provoserer mange med en splittende retorikk. Nok til å mobilisere egne kjernevelgere, og til å true sentrumspartienes eksistens over sperregrensa.

Det er åpenbart at oljepengene har gjort at ingen vesentlig nedskjæringer har skjedd i offentlig sektor. Samferdsel har fått store løft, både på vei og jernbane. Verken kultur eller andre sektorer som normalt burde frykte høyrepolitikk, har hatt spesielt store problemer.

I det hele tatt: Norge styres på en vant kurs, uten store endringer. Økonomi og sysselsetting er på vei opp, og Ap har lite å slå i bordet med. Moderat kurs og frieri mot sentrum, har gitt SV og kanskje Rødt, en viss vind i seilene.

Verre framover 

Hva med framtiden: Det er åpenbart at det blir verre framover å balansere budsjettene med romslige bevilgninger på alle fronter. Kanskje vil vi se sterkere kutt i offentlig sektor hvis de blå får fortsette. Spesielt hvis skattekutt prioriteres, men også der har Høyre moderert seg.

Venstre kan berge seg over sperregrensen med et nødskrik nok en gang, åpenbart etter mobilisering av lyseblå høyrevelgere som vil berge Erna, i så fall. Ikke så mye i begeistring for Venstre.

Partiets politikk burde favne nye bredere, men låsingen til borgerlig side, inkludert fortsatt støtte til Frp i regjering, ødelegger. Mange er falt fra tidligere. I følge siste tall jeg så, er det bare 33 prosent av velgerne fra 2013 som fortsatt er lojale. Det er kritisk, og ikke en bærekraftig posisjon.

Mislykket strategi

Venstres egen ambisjon fra rundt 2000 om å bli et mellomstort sentrumsparti med 8-12 prosents oppslutning, har definitivt ikke lykkes. Til det er den evige skvisen mellom høyre- og venstresiden for vanskelig å komme seg forbi, og partiet har heller ikke lykkes med å være den gylne mellomvegens parti. Miljøpolitikken er generelt bra, men trekkes ut i ytterligheter og symbolpolitikk som ikke appellerer til sentrumsvelgere.

Høyredreining

For mange kan det være et mål i seg selv å få slutt på at Sylvi Listhaug er innvandrings- og integreringsminister. Det synes jeg også.

I tillegg har jeg gjort rede for hvordan Venstres ideologiske grense mot høyre er så godt som fjernet,  og hvordan det gir seg utslag i holdningsløshet til grunnleggende sosialliberale verdier som likhet for loven, respekt for alle yrker og mennesker, krav om at alle jobber i Norge skal være til å leve av.  Jeg hadde slett ikke sett dette for meg, da jeg startet denne bloggen.

Andøya for skifte

Etter 20 år på Andøya (1979 – 1999) kan jeg sikkert beskyldes for lokalpatriotisme i vurderingen av vedtaket om å legge ned flystasjonen. Men i likhet med andværingene sjøl, har jeg satt meg inn i saken, og mener vedtaket er uforsvarlig fra alle vinkler – ikke minst forsvarspolitisk og økonomisk.

Det er bra at Ap i siste runde følger opp sitt tidligere løfte om å vurdere nye opplysninger i saken. Selv om Venstre og Ola Elvestuen har gjort en god jobb i saken, er det åpenbart at bare et regjeringsskifte kan bidra til at saken reelt tas opp på ny.

Uten rettferdssans

Venstrefolk uten andre argumenter mener også min jobb i Norges Taxiforbund forklarer alt av mitt kraftige engasjement mot piratvirksomheten Uber, og alle deres støttespillere. Det er helt feil, og er lett å se hvis man gidder å høre etter. Det gjør Venstre ikke.

Det er ingen norske næringsutøvere som  i nyere tid har vært utsatt for et slikt røvertokt som drosjenæringen. Politikere som ikke ser og forstår raseriet dette skaper hos dem som blir fraranet deler av levebrødet hver dag – av folk som bryter loven og snyter på skatten, de har ikke den moralske habitus som politiske lederstillinger krever, etter mitt syn.

Jeg er sikker på at rettferdigheten vil skje fyllest etterhvert uansett valgresultat. Men jeg stemmer ikke på partier som ikke tar klart avstand fra denne uretten, men tvert har folk i sin midte som faktisk støtter den – og lar dem slippe unna med det.

Svakt lederskap

Jeg har sans for Erna som statsminister, men på samme måte som hun lar Listhaug herje, lar hun folk som Heidi Nordby Lunde og andre i egne rekker, får promotere hårreisende holdninger og interessekamp for amerikansk bøllekapital.

Hege Ulstein er inne på noe i denne kommentaren i dag, «Solbergs doble standard». Drosjenæringen opplever den samme tausheten om Ubers vedvarende kriminelle virksomhet. Det er denne tause legitimeringen fra hele det borgerlige spekteret som gjør at det ennå ikke har tatt slutt. Rettsapparatet har talt, Uber driter i det, og de borgerlige partiene toer sine hender.

Det er populisme av verste sort – gi inntrykk av at en tjeneste kan leveres til priser under det den  faktisk koster å produsere. I tillegg framstilles det som innovativt å flytte makt og penger fra norske arbeidstakere til utenlandske eiere i skatteparadis.

Derfor håper jeg på et regjeringsskifte, og stemmer for første gang i mitt liv på et annet parti enn Venstre. Takke meg til et bredt og moderat sosialdemokrati med forankring i fagbevegelse og folk flest, enn holdningsløse liberalister uten respekt for arbeidsfolk og småbedriftseiere.

Venstre bør få en tenkepause

Posted on by Atle Hagtun
Venstre bør få en tenkepause

Politikere uten rettskaffenhet må holdes langt unna innflytelse. Derfor bør Venstre få en pause under sperregrensen.

Mens Erna Solberg legger seg mot sentrum for å kapre velgerne som ikke liker for mye blå politikk,  og forsikrer at regjeringen motarbeider arbeidslivskriminalitet og sosial dumping,  jobber de borgerlige liberalistene for det motsatte.

Uten et oppgjør med disse, er ikke statsministeren troverdig. Men det er større grunn til å forvente at de blir satt på plass i Høyre, endog i Fremskrittspartiet, enn i «sentrumspartiet» Venstre. Dette er faktisk den store endringen ved dette valget.

Venstre kan ikke lenger oppfattes som en garantist for en politikk mot sentrum, men kan like gjerne skaffe flertall for en mørkeblå politikk på viktige områder som nærings- og arbeidslivspolitikk. Et tredje høyreparti har ikke Norge bruk for.

Små forskjeller

Som mange andre i det politiske sentrum, har jeg sans for både Erna og Jonas. Begge vil være gode statsministrene og ingen vil i utgangspunkt føre ekstrem politikk. Forskjellene er små, de vil bli forstørret i valgkampen. Mens Ap vil forsøke å blåse opp venstre/høyre-dimensjonen, vil Erna gjøre sitt beste for å redusere den. De flytende velgerne i sentrum vil nemlig ikke ha for mye blå politikk. Like lite som en mørkerød.

Høyresiden forsøker å skremme med at Rødt kan få innflytelse på et Ap i regjeringen. Meg skremmer det mye mer at en hel gjeng med liberalistiske undergravere av den norske samfunnsmodellen har så stort spillerom på borgerlige side.

Legeforeningen

Den norske legeforeningen er ikke kjent som politisk aktør, men kritiserer Delingsøkonomiutvalget for å ta for lett på konsekvensene delingsøkonomien kan ha for det norske arbeidslivet. Den «kan på sikt få store konsekvenser for vår velferd. Det er derfor svært viktig å ta vare på og videreutvikle det velorganiserte arbeidslivet vi har i Norge».

Dette er den viktigste, reelle konfliktlinjen mellom regjeringsalternativene nå. Den går inne i den borgerlige leiren. Erna vil nok holde de mørkeblå i øra. Men i Venstre er det fritt fram.

Ren humbug

Debatten om «delingsøkonomien» illustrerer hvordan liberalistene er klare til å innføre amerikanisert arbeidsliv i Norge. En ting er at de er grovt uryddige i definisjonene, og ikke skiller mellom deling av gjenstander og arbeidskraft (og da er det ikke lenger deling). Man kan bruke andre betegnelser – plattformøkonomi, «collaborativ economy» (som EU benytter), gig-økonomi.

Poenget er næringsvirksomhet på digitale plattformer, og hvordan dette skal reguleres for å sikre arbeidstakeres rettigheter og likeverd i samfunnet. (Den reelle delingsøkonomien, hvor eiendelen er det vesentlige, berøres i liten grad av dette).

Når pirattaxiselskapet Uber er brukt som «delingsøkonomiens» flaggskip, er det ren humbug, og et resultat av selskapets eget PR-spin. Myndigheter og rettsapparat i Norden og i EU har skutt ned dette. Det samme har skattemyndighetene. Da kan folk kalle det hva de vil. Rettslig sett er det persontransport mot vederlag, altså drosjevirksomhet.

Samtidig kan modellen (om selve virksomheten hadde vært lovlig) gjerne kalles plattformøkonomi. Som sådan er forretningsmodellen rigget for sosial dumping.

De som støtter dette, avslører seg som ytterliggående langs flere dimensjoner, hvorav først den fjerde handler om drosjepolitikk:

Under moralgrensen

Jeg anklager dem på flere punkter:

1: Aksept for lovbrudd som politisk pressmiddel. Uber har drevet organisert piratvirksomhet i to og et halvt år, sjåførene straffes, prisfordelen er avslørt som moms- og skattesvindel. Liberalistene synes det er greit. Ingen uttalelser om at «vi skal høre på hva dere foreslår, men slutt med lovbruddene først».

2: Aksept for konkurranse på ulike vilkår. Uber har krevd særregler basert på påstander om at det er noe annen enn taxi (samkjøring, transportdeling). Det er avvist av myndigheter og rettsvesen, men aktivt støttet av det (forrige) borgerlige byrådet i Oslo (med Stian Berger Røsland (H) og Guri Melby (V) i spissen), og av Abelia, som tok lovbrytende Uber opp som medlem, uten betenkeligheter. Det samme gjorde IKT Norge. (Begge satt i Delingsøkonomiutvalget, sammen med broren til en Uber-aktivist! Pussig at de leverte bestillingsverket Uber ville ha?).

3: Ja til flytting av lokal norsk verdiskaping til inntekt for dem som utfører et arbeid, til utenlandske firma i skatteparadis, som har all makt over, men ikke tar noe ansvar for de som utfører det samme arbeidet. Rett og slett en flytting av penger fra arbeidstakere og velferdsstaten til eiersiden uten skatt. En modell for sosial dumping og for et løsarbeidersamfunn med all makt hos plattformeier. Et grovt angrep på hele den norske samfunnsmodellen.

4: Demontering av taxi som tilbud innenfor en helhetlig kollektivtransport, og med dekning døgnet rundt i hele landet. Uten debatt. Uten innsikt i konsekvensene.  (For eksempel enorme offentlige utgiftsøkninger til transport av barn, pasienter, funksjonshemmede i egen regi).

Hver for seg og i sum er dette ren ekstremisme. De to første er ikke bare det, men også under moralgrensen. Da snakker vi ikke om saklig uenighet som skal respekteres, men en uakseptabel mangel på rettskaffenhet og rettferdighetssans.

Et grovt brudd med grunnleggende verdier for det Venstre jeg har vært medlem av siden 1972, og fram til nylig.

Ekstremister

Det er greit å henge bjella på katten, siden det er politikere som ber om folks tillit, og opererer i det åpne rom. Den verste er selvsagt Heidi Nordby Lunde (H) som aktivt oppfordrer Uber til lovbrudd i den hensikt å presse fram lovendringer. Hun ble premiert med opprykk på Oslo Høyres liste.

En «god» nummer to er Guri Melby (V), som var ansvarlig byråd for drosjepolitikken i Oslo, og benytter posisjonen til å dolke hele næringen i ryggen ved å promotere piratvirksomhet og foreslå særlover tilpasset Uber. Det verste makkverket jeg har sett fra et offentlig organ til et annet.  I senere tid – etter at Ubers sjåfører er straffet i hundretall og enda flere er tatt for skatte- og momssnyteri – står hun på talerstolen i Oslo bystyre og skryter av å bruke Uber fordi «det er billig».

Lederne i de borgerlige ungdomsorganisasjonene er også frontkjempere for Uber, og lirer av seg de mest hårreisende argumentasjonsrekker om drosjer. Null peiling, Ubers narrativ er slukt med søkke og snøre. PR-agentene skrev budskapet. Like ille er kommentarer og ledere i Aftenposten og Dagbladet.

Andre klakører er stortingsrepresentantene Sveinung Rotevatn (V), Henrik Asheim (H), Peter Christian Frølich (H) (sosial dumping bryr jeg meg ikke om, sa han i et møte), Erik Skutle (H) (også kjent for en Ikea-tur).

Dette er de fremste av de borgerligere høyreradikalerne – ikke verdikonservative i Høyre, ikke sosialliberale i Venstre, ikke kunnskapsbaserte pragmatikere i Frp, men ideologiske liberalister.

Vi kan nok også ta med en stor dose klassearroganse, side de avslører en total mangel på evne og vilje til å identifisere seg med en drosjesjåfør – det være seg en innvandrer som ansatt sjåfør, eller en erfaren småbedriftseier av en drosjeeier. Disse er «monopolister som fortjener konkurranse» fra en dopet, skattesnytende piratvirksomhet, til tross for at de bare følger de lover samfunnet har fastsatt for dem.

Korrigeres de?

Nå er det slik at den sittende blå regjering har programfestet at drosjene skal være en del av kollektivpolitikken, og konstaterer at «bransjen har et viktig samfunnsoppdrag» (Fra Sundvollen-plattformen 2013). Derfor er det ikke aktuelt å gi Ubers konsept verken tillatelse eller tilgivelse. Radikalerne kjemper en tapt sak.

Politi og skatt vil arbeide videre, og etter alt å dømme straffe også selskapets leder Carl E. Endresen, som er under etterforskning. Samtidig reiser han på turné til Bergen, Stavanger og Trondheim (i morgen) med nyttige idioter fra de samme partiene som medspillere i det krampaktigePR-stuntet.

Hadde de stilt opp hvis en organisator av svart arbeid i byggebransjen kom på besøk? Hvor er holdningene?

I Høyre og Frp finnes folk med kunnskap og respekt, som sier ja til å møte næringen, og som setter  seg inn i saken. Derfor er de rabiate holdt i ørene, og de når ikke fram.

I Venstre er det ikke noe slikt lederskap, heller ingen synlig kompetanse på feltet. Derfor ender Venstre med det mest ytterliggående programmet, det eneste som faktisk åpner for Uber, etter bestemmelser i hvert løyveoområde.  Så vet vi jo at Venstre i disse byene står klar med den røde løper for piratene, om de vil komme tilbake.

En fantastisk miljøpolitikk når 10.000 inntil 10 år gamle biler skal kjøre rundt etter drosjekunder i Bergen og Oslo.

For særinteressen

I debattene om delingsøkonomi og Uber på Venstres medlemssider, ble motstanderne ofte i beit for argumenter. Da var det greit å forsøke å utdefinere meg, som talsmann for drosjenæringen.  (Venstre er jo veldig opptatt av å være uavhengig av særinteresser. Veldig bra. Men det betyr jo ikke at man ikke skal sette seg inn i saken, og høre på dem som kan, og som berøres av politikken).

Realiteten er en annen: For det første er drosjelovverket vedtatt av samfunnshensyn og bare det.«Særinteressene» jeg har snakket for, er i høyden at en næring bør ha krav på forutsigbarhet i rammevilkår, og rammer som gjør det mulig å tjene en vanlig, anstendig norsk lønn innenfor vanlig arbeidstid.

(At dette allerede er et problem i Oslo, skyldes de samme høyrekreftenes kvasiliberalisering gjennom de siste 15 årene. De små sentralene med høyest priser er Oslo Høyres ektefødte hjertebarn, med Oslo Venstres fødselshjelp, husk det»).

Den faktiske særinteressen i dette, er det amerikanske bølleselskapet Uber. Samtlige personer nevnt over her har i lang tid vært rene talspersoner for denne bedriften. Det hadde ikke vært verre i ensidighet og iver om de hadde vært betalt for det.

Korrupsjon

I en tråd i Stavanger Aftenblad nylig (15/6), var det en innsender som sa dette ganske bra:

Helge Samuelsen:

«Registrerer at FrP og Venstre er for bevisst forskjellsbehandling. Dette selvsagt basert på en noe misforstått symbolpolitikk…

.. er de bare for å gi særfordeler til et globalisert firma som skor seg på nettopp å få slike særfordeler?

Ellers er det på tide politikere generelt begynner å lære seg at deres rolle i forhold til privat næringsvirksomhet er å legge forholdene til rette, sette eventuelle standarder, og ha et lovverk og prosedyrer som er like for alle aktører. Å gå et selskaps ærend er å betrakte som korrupsjon og langt utenfor demokratiets spilleregler. Kanskje en politikerlisens med påtvungen opplæring er nødvendig?»

Det finnes INGEN saklig grunn til å kalle Uber for delingsøkonomi. Eneste motiv for å gjøre det, er å gå Ubers ærend. Dette er ikke lenger noe å diskutere, det er fastslått av rettsinstanser i hele Europa. Det vises også ved at selv Uber-vennene i Delingsøkonomiutvalget ga opp det politisk umulige kravet om særregler. I stedet må Uber gis adgang ved å rasere hele lovverket for drosjevirksomhet.

Venstre ytterst

Da gjør altså Venstre det fantastiske, og plasserer et programpunkt om drosjeløyver under kapitlet «delingsøkonomi» i programmet. Og sier ikke ett ord om drosjenes plass under transport.

Slik kan hele Venstre avsløre sin inkompetanse, og sitt knefall for sine høyreradikale populister (billig taxi til folket – drit i om sjåførene tjener penger på arbeidet!). Hvert fylke sin lov!

Slik kan liberalistene klappe, mens de sosialliberale sitter tilbake og ikke forstår hva det handler om. «Vi har ikke satt oss inn i saken, og «Venstre står jo for så mye annet som er bra», som jeg fikk høre etter at jeg meldte meg ut.

Nei, venstrefolk. Det holder ikke. Ta en pause utenfor makt, og tenk over hvor dere skal være i det politiske landskapet. Trine snakker om et parti for kunnskap, mot populisme. Nettopp.

Forstå hva det betyr! Ikke snu det trill rundt.

Stortingets mest arrogante parti

Posted on by Atle Hagtun
Stortingets mest arrogante parti

Venstre vil bekjempe sosial dumping, står det i programutkastet, men det er jo ikke troverdig når man samtidig hyller, og vil legge til rette for forretningsmodeller som er basert på nettopp det.

Sentrumsposisjonen på høyre-venstre-aksen er etter min mening partiets viktigste politiske kapital. Det handler om den fornuftige balansen mellom arbeid og kapital, mellom stat og individ, for å sikre alle mennesker optimal grad av frihet i et fellesskap. Skillet er klart mot dogmatikk og fløypolitikk på begge sider.

Denne posisjonen forkludres av folk som roter til det viktige skillet mellom sosialliberalismen og den høyreorienterte økonomiske liberalismen, som vil sementere Venstre innenfor en borgerlig blokk, og som tar standpunkter som ligger til høyre for Høyre og Frp i viktige spørsmål.

(Det er også andre sider ved partiets profilering og opptreden som har gjort at ambisjonene om å bli et mellomstort parti i sentrum har mislykkes, men det er en sak for seg).

Den gylne mellomvegen 

Den nordiske modellen for velferdssamfunn og arbeidsliv er langt på vei blitt felleseie, men Venstres rolle som en stabil faktor i sentrum, fri fra særinteresser og med en pragmatisk og kunnskapsbasert tilnærming til saker, er ikke mindre viktig av den grunn. Den gylne mellomvegen. Da er det ikke likegyldig om man oppfatter seg som sosialliberal eller liberalist. Det siste er en fløyposisjon, som regel med en sterk ideologisk dogmatikk for markedets og kapitalens frihet.

Jeg skrev sist om kravet til kompetanse og nysgjerrighet fra politikere – i møte med eksperter på ulike samfunnsområder.  Noen av disse har selvsagt også egeninteresser, men det er ikke vanskelig å sortere hva som er hva i møte med dem som har skoen på i virkelighetens verden.  Alle kan tåle motstand hvis den er saklig og samfunnsmessig begrunnet. Men ingen skal tåle likegyldighet og ignorering av kunnskap.

Verdisvikt

Min egen liberale ryggmargsrefleks trigges av alle former for urettferdighet og maktmisbruk. Maktarroganse er noe vi liberale reagerer skarpt på, særlig når vi mener det er basert på inkompetanse og dårlige prosesser.  Vi hater at ”makta rår” – uten åpen debatt, prøving av argumenter, fornuftsbaserte avveininger og konklusjoner.

Når Venstre svikter disse verdiene, sier jeg takk for meg etter 45 års medlemskap og tidvis høy aktivitet i partiet. Det skyldes den arrogansen – og ignoransen – jeg har sett fra Venstre på det saksfeltet jeg jobber med til daglig, spesielt i møtet med en amerikansk råkapitalisme som utfordrer sentrale verdier i den norske velferds- og arbeidslivsmodellen.

Naivitet eller verdisvikt? 

Selskapet Uber burde være enkelt å avsløre. Mange har gjort det, inkludert Samferdselsdepartementet, politi og domstoler. Så hvordan kan det ha seg at sentrale venstrefolk legger seg flate for en slik virksomhet?  Er det en reell politisk høyredreining eller er det bare populistisk naivitet og kunnskapsløshet?

Populisme

En beskrivelse av populisme kan være å ta politiske standpunkter basert på hva en tror vil være populært blant potensielle velgere – og gi dem det de vil ha for å få deres stemmer. Uten å være så nøye med kunnskapsgrunnlag, fakta, prosesser, motforestillinger.

Populismen i Uber-saken er åpenbar: ”Billig taxi til folket”, koblet til enkelheten i en app som en verdensvant målgruppe kan bruke både i USA og Norge.  Legg på litt retorikk om innovasjon, teknologi, eksisterende næringers konservatisme og reguleringers håpløshet, så er kampen vunnet. Vi står på framtidens side, mot luditter og motstandere av farge-TV.

Dermed er bagatellmessige realiteter spilt ut av banen som relevante faktorer: At det er en kamp om markedsmakt og inntekter gjennom bevisste og utgiftsbesparende lovbrudd, prisdumping basert på en kombinasjon av skattesnyteri, sosial dumping og subsidiering, løgnhistorier om samkjøring og delingsøkonomi.

Reelt sett dreier saken seg om arbeidsliv og transportpolitikk, men det er jo narrativets hensikt å skjule dette. Det handler jo om å vinne PR-krigen om virkelighetsbeskrivelsen. At lovens hensikt er tilgjengelig transport døgnet rundt og anstendige arbeidsforhold for dem som utfører jobben, nevnes aldri med et ord av de som vil ha liberalisering for enhver pris. Men det er altså det de vil fjerne.

Hva er Uber?

Ubers geniale forretningsidé er å tilrane seg store deler av lokal verdiskaping på verdensbasis bare ved å skaffe markedsmonopol på en app. I et USA med en svært begrenset kollektivtransport og en drosjenæring med omsettelige kvoter eid av finansfolk, har det gått relativt (,men slett ikke helt) greit å få en sterk markedsposisjon. Der er også arbeidsmarkedet fullt av desperate folk som tar det de bys for å dekke umiddelbare pengebehov.

Overført til Norge vil Ubers modell bety at 25 – 42 prosent av brutto verdiskaping i drosjetransport flyttes fra lokale småbedrifter (selvstendige drosjeeiere og deres samvirkeselskaper) til selskaper i skatteparadis, mens de som kjører bilen blir sittende igjen med knapper og glansbilder – om inntektene beskattes og alle utgifter regnes med.

Denne kommersielle ”delingsøkonomien” flytter all makt til kapitalsiden – plattformeieren – og gjør de som utfører den faktiske tjenesten, til slaver. LOs advarsel om et løsarbeidersamfunn er høyst relevant, men Venstres Sveinung Rotevatn er alltid på pletten som motdebattant.

Jo, selvsagt skal selvstendiges rettigheter styrkes, men det er det stikk motsatte som skjer i denne gig-økonomien. Norske drosjeeiere er allerede selvstendig næringsdrivende, som Venstre vil fjerne til fordel for kapitalmakt. (Dette gjelder ikke bare Uber-modellen, men også Oslo Venstres iver etter å flytte løyvene fra drosjeeierne til kapitalforetak. Nok et utslag av høyredreining).

Kontrakten mellom Uber og deres ”partnere” er meget presist beskrevet slik:

”En meget amerikansk måte å iscenesette et forhold mellom to parter som ikke er likestilte. Sjåførene frasier seg alle rettigheter, påtar seg et vell av plikter og får nesten ikke  noe  i gjengjeld”. ”Det er ikke noe vi normalt aksepterer i dansk rett, og heller ikke noe vi pleier å akseptere på arbeidsmarkedet”. (Professor Henning Jørgensen ved Aalborg Universitet til avisen.dk, 7/7 2016).

Uber-klakørene i Unge Venstre og Oslo Venstre vil ikke bare akseptere den, de synes åpenbart det er en innovativ forretningsmodell.

Sakens kjerne

Dette er sakens kjerne for meg. Flytting av makt og verdiskaping fra dem som utfører en tjeneste til en plattformeier i skatteparadis er en ekstrem høyresidepolitikk. Det tapper både arbeidstakerne og velferdssamfunnet. 

Standpunkt for Uber som ”delingsøkonomi”  – og null omtale av taxi i transportkapitlet i programmet – innebærer i tillegg en demontering av kollektivtilbudets fleksible ledd, uten at det er snev av tegn til en kunnskapsbasert intern diskusjon i Venstre om dette. Helt useriøst. 

Hva mener venstrefolk, egentlig? 

Jeg er rimelig sikker på at venstrefolk flest ikke er tilhenger av dette, og da er vi inne på kvalitetssikring og politiske prosesser igjen.

Normalt vil dette skje gjennom partienes folk i Stortingets fagkomiteer og deres respektive rådgivere. I Venstre har vi denne perioden hatt et medlem i transportkomiteen, som det har vært komplett umulig å få kontakt med fra drosjenæringens side.  Abid Q. Raja er den eneste representanten i komiteen vi ikke har klart å få et møte med, ei heller ett eneste ord til næringen gjennom et intervju i medlemsbladet – tross utallige invitasjoner.

Når formelle henvendelser fra forbundets leder ikke er besvart, har jeg selv forsøkt å få kontakt gjennom kjente i partiets ledelse. Nærmest som en varsler. Jeg har hatt et par møter, men det stanset opp med en transportpolitisk talsmann som ikke svarer på forespørsler fra en leder i Norges Taxiforbund.

Konklusjon: Drosjeeiere eller andre i næringen er åpenbart ikke i partiets målgruppe. Venstre vil ikke mene noe om drosjer. I programforslaget som skal behandles, står det ikke noe om drosjer der det burde ha gjort det, under kollektivtransport.

Derimot kom dråpen som fikk meg til å slette medlemssgiroen som lå på overtid i nettbanken:

Landsstyret innstiller på at en programpost om at spørsmålet om løyve eller ikke løyve skal være opp til hvert enkelt fylke, og plasserer det underkapitlet ”Delingsøkonomi”.

Helt fantastisk. Den ultimate bekreftelsen på partiets inkompetanse og knefall for Uber-lobbyen. Hvert fylke sin lov. Totalt uaktuelt å få noe flertall for selvsagt, men det blir nok feiret som en seier av Uber, som leter etter halmstrå for å kunne fortsette sin ulovlige virksomhet.  Pytt med dem det går utover.

Drosje-fobi?

Denne drosjefobien (tror nesten jeg må kalle frykten for å si noe om drosjenes rolle i transportsystemet for det) er egentlig ganske underlig.

Venstre har lenge vært det fremste kollektivpartiet, og burde enkelt se drosjenes rolle i systemet. Når den blå-blå regjeringen har dette i sin politiske plattform, skulle det vil heller ikke være politisk vanskelig: «Drosjepolitikken skal ses på som en del av kollektivpolitikken, og bransjen har et viktig samfunnsoppdrag».  Er Venstre uenig i det?

Den andre pilaren bak lovverket er forståelsen av at markedet ikke er selvregulerende, og at markedsbalanse og en sunn næring derfor bare kan ivaretas gjennom en regulering.

Det siste er jo årsaken til at alle forslag om deregulering som er kommet med jevne mellomrom siden 1970-tallet, har falt. Etter tre års internseminarer i regjeringspartiene kom politisk ledelse i Samferdselsdepartementet til samme konklusjon:  Drosjeløyver og behovsprøving (antallsregulering) skal bestå. Tilgjengelighet og samfunnsoppdrag trumfet nok en gang blårussens skrivebordsteorier.

Men Venstre forble tause.

Unntatt uber-lobbyistene. Etter at flere hundre ubersjåfører er tatt for skatte- og momsunndragelser, etter at over hundre har fått inndratt førerkort og all inntekt, står Guri Melby på talerstolen i Oslo bystyre (februar 2017) og forteller at hun benytter pirattjenesten, og hvor billig den er.

Mens det er et vell av faglige utredninger fra Transportøkonomisk Institutt og andre som viser hvorfor drosjer er regulert i ulike former i alle siviliserte land, kan Sveinung fortelle meg i en e-post  ”at Venstre er opne for å sjå på endringar i løyvesystemet i tråd med tilrådinga frå delingsøkonomiutvalet”.

Et utvalg blottet for transportfaglig kompetanse og mandat, med fem av ni medlemmer med tilknytning til Uber.

Regjeringen har allerede skutt ned forslaget om å fjerne løyvekravet. Men Uber og deres venner står på. Sender flere inn i strafferegisteret, hyller lovbryterne for innovativ tenkning. Legitimerer lovbrudd som politisk strategi. Og alle som sier noe om saken i Venstre, har overtatt det som var en sær, mørkeblå posisjon på høyre ytterfløy.

Useriøst parti – null i terningkast.

De selvstendige drosjeeierne i Norge, i all hovedsak organisert i selveide sentraler, kunne ha vært en utmerket målgruppe for Venstre. En av landets fremste næringer for integrering, med derav følgende fordeler og utfordringer, kunne kanskje også ha vært av interesse å snakke med.

Men: Abids og ledelsens taushet sammen med Guris, Unge Venstres og andres aktivisme for Uber gjør i sum at Venstre er blitt det parti taxiforbundet nå må advare mot å stemme på.  Det eneste som i programs form åpner for Uber, herunder en ubegrenset mengde privatbiler som «drosjer» i storbyene (hvilken miljøpolitikk!). Og altså det eneste som verken vil høre på næringen eller fortelle den hva det selv mener.

Derav overskriften på denne teksten. Derav et terningkast som ikke når opp til 1, men får en blank side, når jeg i juni skal oppsummere partienes holdning til næringen i denne stortingsperioden.

Det er jo flaut for meg som kjent venstremann i næringen. Det er ikke derfor jeg melder meg ut, men fordi jeg ikke kan stemme på et parti som opptrer på denne måten, som ikke kan svare på de enkleste spørsmål, og som lar kunnskapsløs blåruss legge premissene for politikken.

Snakket noen om åpenhet? Folk først? Kunnskapsparti? Sosialliberalt?

Disrupsjon eller destruksjon?

Posted on by Atle Hagtun
Disrupsjon eller destruksjon?

Teknologi endrer samfunnet hele tiden. «Disruptiv teknologi» kan også tvinge fram større endringer som kan være smertefulle for noen. Men det er forskjell på reell teknologisk innovasjon og destruksjon av samfunnsverdier. 

Jeg har vært på noen seminarer om digitalisering de siste årene. De har vært informative, men tidvis også gitt et visst ubehag. Mange av innleggene bærer preg av en slags nyreligiøs vekkelse. Innlederne har sett lyset, og advarer om dommedag for dem som ikke har gjort det samme, og straks legger om sin virksomhet slik de selv mener er den rette vei. Lover må endres, og det straks.

Påfallende ofte er disse innleggene frie for samfunnsperspektiv. I tillegg er de veldig belærende, og talerne forutsetter at alle andre enn dem selv er idioter. Spesielt representanter for eksisterende næringer og virksomheter.

I realiteten er det vel slik at det meste av ny teknologi, rasjonalisering, effektivisering skjer i eksisterende virksomheter. Ledere i små og store bedrifter følger med, ser hvilke utfordringer de har, tar i bruk ny teknologi og nye markedsmuligheter.

Teknofrikenes begeistring og ulverop kan være greie å få, spesielt hvis de har reell ny informasjon om hva som skjer av nyskaping. Men budskapet må balanseres og filtreres av praktisk bakkekontakt og verdibasert politikk. Alle budskap må kvalitetssikres.

I en fjern fortid (en gang på 1970-tallet) holdt Venstre et seminar kalt «Valg av teknologi, valg av samfunn». Partileder Eva Kolstad sa at «vi er ikke i blinde krefters vold».

Det er vi ikke i dag heller. På den annen side var vel Venstres tilnærming den gang noe naiv. Mye teknologi tvinger seg fram av egen kraft. Samfunnet har endret seg mye siden da, og slett ikke alltid etter politiske valg. Likevel stort sett til det bedre.

Dagens naivitet er på den motsatte siden: De som legger seg så flat for enhver trend og påstand at de glemmer både samfunnsverdier og kritisk sans.  Det viktigste er å være på innovasjonens og framtidens side, vise seg moderne.

Det er jo litt spesielt når dette skjer blant journalister og politisk engasjerte, som nettopp skal kunne se ting i et kritisk lys og i samfunnsperspektiv.

På alle områder finnes det nemlig ekspertise, blant dem som har skoen på, og hos de som har studert ulike saksfelt. Verken politikere eller journalister kan forventes å kjenne til alle områder, men de skal møte alle med nysgjerrighet og respekt.  Alle må kunne forvente en viss kompetanse hos dem som skal lede an i samfunnsdebatten.

Når dette svikter, vokser motstanden fra dem som ser hvor feil de tar. Når de kan gå så i baret på ett område, kan de vel det på andre også?  Tillit reduseres, i verste fall ødelegges.

Et drøyt år etter at halleluja-koret om delingsøkonomien (les = Uber) nådde sitt høydepunkt, og hele drosjenæringen ble erklært som utdaterte luditter, har realitetene innhentet de populistiske modernister, som strøk på oppgaven om å se Keiserens nye klær. Eller altså forskjell på teknologisk disrupsjon og ren ødeleggelse av samfunnsverdier.

Det som ikke kunne forbys, er fortsatt forbudt, og vil forbli det, Teknologien var likevel ikke spesiell, lavere priser skyldtes ikke effektivitet, men skattesnyteri og subsidiering, «nye forretningsmodeller» var ikke nye, men kjent metode for å slippe å betale skatt og skape seg markedsmakt gjennom bølleoppførsel. Et nytt og spennende arbeidsliv med frihet, viste seg å være sosial dumping satt i system.

Når denne humbugen ikke ble gjennomskuet (og noen har ikke våknet ennå), er det en alvorlig svikt i kvaliteten hos de mediefolk og politikere som vi forventer mere av. Med mindre de altså mener at lovbrudd som strategi og sosial dumping som forretningsmodell er helt OK, slik f  eks Heidi Nordby Lunde (H) står for.

Enkelte Venstre-folk er nesten like ille, og derfor skal jeg neste gang fortelle hvorfor et 45 år langt medlemskap og kontinuerlig stemmegivning på Venstre, nå henger i en tynn tråd.

Hvilken kvalitet i prosesser og innhold skal man som ekspert på sitt område kunne forvente av et politisk parti? Hvem innfrir og hvem svikter? Har vi fått en gjeng ekstreme liberalister i partiet, eller er de bare grenseløst naive? Og hvilke partier har kvalitetssikring som hindrer populistiske brushoder å utfolde seg på partiets vegne?

(En del av kvalitetspolitikken er selvsagt også å kunne skille samfunnsinteresser og særinteresser, bare så det er sagt).

Et sosialliberalt parti

Posted on by Atle Hagtun
Et sosialliberalt parti

Diskusjonen om «liberal og/eller sosialliberal» har alltid gått innad i Venstre. Jeg gikk sterkt inn for å bruke liberal mest. Nå bør partiet rendyrke sosialliberal som profilerende begrep.

Oppfatter velgerne hva Venstre står for, og hvor de har partiet? I stor grad defineres dette av hvem det vil samarbeide med, i mindre grad av hva som er partiets egen politikk, dessverre.

Det dilemmaet har vært der siden partiet sprakk i 1972. Fortsatt har Venstre et program som plasserer partiet i sentrum på høyre- venstre-aksen. Men åpningen for Frp i regjering, noen standpunkter, samt noen ideologiske signaler fra deler av partiet – plasserer det lenger til høyre i landskapet enn tidligere.

Noen mener kanskje det er ønskelig, men jeg tror ikke flertallet av Venstre-medlemmer ser det slik. En måte å tydeliggjøre posisjonen på, er å tone ned merkelappen liberal, snakke mindre om det flertydige begrepet «liberalisme», og mer konsekvent bruke sosialliberal som merkelapp.

Sentralt plassert i partiapparatet i 1998-99 (og senere fram til 2009), gikk jeg sterkt inn for at vi skulle bruke liberal som hovedmerkelapp, og det sluttet både et strategiutvalg og sentralstyret opp om.

Venstre var det eneste erklært liberale partiet i Norge, og det eneste som var med i de liberale partiers internasjonale organisasjoner, i verden, Europa og Norden. Tradisjonen og begrepet – i partipolitisk sammenheng – tilhørte oss.

Begrepet, mente vi, hadde også en relativt entydig positiv klang, i alle fall blant velgere vi ville nå.

Det handlet selvsagt ikke om en «monopolisering» av begrepet, men å bygge Venstre som den liberale merkevaren blant partiene i Norge – som alle kalte seg noe annet. At Frp brukte liberalistisk, var helt OK, og viste bare forskjellen på vår og deres liberalisme.

De som var imot dette, og ville at Venstre skulle bruke sosialliberal som hovedord, var redd for sammenblandingen med høyreliberalismen. Ledelsens poeng var  imidlertid at liberal og sosialliberal var synonymer, og at vi måtte sikre oss mot misbruk av liberal-begrepet fra høyresiden ved å ta eierskapet til det. «Hvis vi er sosialliberale, hvem er de da de ekte liberale?».

I dag kan vi si at forsøket på å bruke liberal som Venstres politiske merkelapp mislyktes. «Undergravingen» har dels kommet fra egne rekker, dels ved at verden utenfor i økende grad har gjort det vanskelig, eller umulig, å framstå tydelig som «liberalismens» parti i Norge.

Liberale mennesker har det alltid vært i mange partier. Liberale verdier og prinsipper har også vært felleseie langt ut over erklært liberale partiers rekker i mange år. Og takk for det.

Likevel har vår politiske tradisjon og plattform vært en annen enn den sosialdemokratiske og den konservative. Begge har nærmet seg liberale grunnstandpunkter, men har fortsatt en annen historisk forankring, ikke minst klassemessig.

«Den liberale tankesmien» Civita, har mye bra for seg, men har bidratt til å utvanne liberal-begrepet, og rive ned skillet mellom den sosiale liberalismen og den økonomiske. Når en UV-nesteder for noen år siden erklærte at hun var «mer liberal enn sosialliberal», var det et første skritt i retning av å bryte den interne forståelsen av hvor skillet går. Sveinung Rotevatns utsagn i boka «Liberalisme på norsk» om at han ikke bryr seg om han blir kalt liberal, sosialliberal eller liberalist, er et tegn i samme retning. En utvanning som fører til uklare holdninger og uklare signaler om hvor Venstre befinner seg i landskapet.

Kjernepunktet i den sosiale liberalismen er at frihet og likeverd gjelder alle mennesker. Politikken må da særlig styrke dem som har minst frihet og makt over egne liv.

Markedsøkonomi og økonomisk frihet bidrar også til dette, men det går en grense som liberalister og høyresiden forøvrig ikke trekker: Der kapitalmakten blir for stor, ulikhetene for store, ubalansen for stor. Vi ser jo klare tegn i tiden i denne retningen, og da må Venstre ikke være på feil side.

Det er mange saker hvor «liberale verdier» fortsatt vil være riktig begrep for venstrepolitikk, men som ideologisk merkelapp på partiet bør sosialliberal være ordet. I et borgerlig samarbeid skal Venstre være venstresiden. Plassert i sentrum bør det heller ikke være noe uoverstigelig hinder mot samarbeid andre veien, men det er en annen debatt.

Tar venstrefolk klassestandpunkt?

Posted on by Atle Hagtun
Tar venstrefolk klassestandpunkt?

Venstrefolk hadde i mange år en sterk aversjon mot å bli kalt borgerlig. Andre hadde imidlertid definisjonsmakten. Vi ga etter, og prøvde å gi begrepet et annet innhold. Men tar noen venstrefolk borgerlig klassestandpunkt?

Så lenge jeg kan huske har det vært snakk om sosialistisk og borgerlig side i norsk politikk. De store partiene og det meste av mediene hadde felles interesse av disse begrepene, og sentrumspartienes forsøk på å unngå dem, har vært fånyttes.

Som medlem av Unge Venstres sentralstyre (1974-75) fikk jeg inn et innlegg i Aftenposten (en prestasjon den gang) under tittelen «Hverken borgerlig eller sosialist» (Hverken med h, selvsagt). Vi opererte med «Trekanten i norsk politikk» – med rød, blå og grønn pol, men tyngden i toblokk-delingen var for sterk. Regjeringsmakt forutsetter jo et flertall, og alle må velge side.

Lyng-regjeringen i 1963 åpnet for et «borgerlig» regjeringssamarbeid, som kom for alvor med Borten-regjeringen i 1965. Det gikk bra lenge, men havarerte med EF-saken i 1971. Aps mangeårige dominans gjorde det enklere for Venstre å åpne for Høyre, noe som før hadde sittet langt inne.

På 70- og 80-tallet vegret også moderpartiet seg mot å være en del av borgerlig blokk. Høyrebølgen, som i mangt var en frihetsbølge, gikk Venstre hus forbi. Så åpnet partiet for samarbeid mot Arbeiderpartiet før valget i 1985. Det gikk som kjent ikke bra, og ble en langvarig vaksinasjon mot Ap.

Fjørtoft åpnet for borgerlig samarbeid igjen, men havarerte med sine miljømessige dommedagsprofetier i 1989. Så kom etterhvert Lars Sponheim, som syntes det var greit å kalles borgerlig. Hans yndlingshistorie var da han ble vekket av faren og fortalt om «borgerlig seier!» valgnatta 1965.

Vi aksepterte ikke å være del av borgerskapet i klassemessig forstand, og brukte tid og retorikk på å snakke om «borgeren». Det ansvarlige og handlende (ikke kjøpende!) samfunnsmennesket. Dermed hadde vi fotfeste i historien og ideologien.

Venstre har altså akseptert at vi – av maktpolitiske grunner – har måttet samarbeide på ikke-sosialistisk side, men uten å akseptere et strengt ideologisk skille basert på gamle klassemønstre og – motsetninger.

Tvert om har partiet som et (sosial)liberalt sentrumsparti lagt stor vekt på å være hevet over disse klassemotsetningene. Ideologien er basert på individets frihet, ikke klassens. Vi ville bygge ned klasseskillene, avslutte klassekampen og finne «Den gylne Mellomvegen» (tittel på Leiv Mjeldheims historie om Venstre1905-1940).

I mangt er hele samfunnet nå inne på denne gylne mellomvegen. Velferdsstat og regulert markedsøkonomi er felleseie, sosialismen er død, klassemotsetningene sterkt redusert.

Det betyr jo ikke at høyre- venstre-dimensjonen i politikken er borte. Tvert imot viser utviklingen i mange vestlige land at kapitalmakten har tatt for seg, mens både arbeider- og middelklasse har tapt terreng både økonomisk og maktmessig.

Mye av grunnen til at det har gått bra så langt i Norge, er arbeiderbevegelsens sterke stilling. Kapitalmakten er gitt spillerom, men holdt i sjakk. Balanse mellom arbeid og kapital, stat og kapital er bibeholdt, slik at både fellesskapets og «vanlige» folks interesser er ivaretatt mye bedre enn f eks i USA og Storbritannia.

Denne sosialliberale maktbalansen og pragmatismen er nå politisk felleseie i mye større grad enn i andre land. Verken Høyre eller Frp er entydige for borgerklassens økonomiske interesser.

Venstres erklærte støtte til småbedrifter, gründere og selvstendige, kan tas som uttrykk for en klassemessig tilhørighet til det marxistene (ikke uten rett) kalte «mellomlaga». Men er også godt innenfor en idealistisk frihetsideologi uten spesiell forankring i næringsinteresser.

Arbeiderpartiet forsøker å holde i liv i motsetningene, spesielt gjennom skattepolitikken («skattelettelser til dem som har mest fra før») og kampen mot midlertidige ansettelser.

Venstre og de andre borgerlige partiene kommer godt ut av begge, ved å hevde at reduksjon i formuesskatten har til hensikt å legge til rette for norsk næringsutvikling og nye arbeidsplasser, og at en forsiktig åpning for mer midlertidighet har som uttalt mål å lette inngangen til arbeidsmarkedet for mange som ellers vil bli stående utenfor.

Så kreves det å vise at det faktisk fungerer slik, og at LO/AP tar feil når de hevder det motsatte.

Venstres problem med å gå for varmt inn i den «borgerlige» fellesskapet, er at man underbygger den todelingen man egentlig er imot, og låser seg til en høyreside som også har noen mindre pene sider.

Som sagt før, har noen venstrefolk mistet det verdimessige fotfestet, nå de ukritisk lar kapitalmaktens råeste utøvere få frihet til å tappe norsk verdiskaping, og amerikanisere arbeidsavtaler med sosial dumping som resultat.

Den aggressive retorikken som noen venstrefolk har mot LO og Ap, går langt ut over den saklige kritikken mot politiske standpunkter, tidvis maktarroganse og samrøre, som vi har framført i mange år. (Mye av den er mindre relevant nå enn på 90-tallet). Den bikker over i en klasse-borgerlig aggresjon (velkjent i mange høyrekretser)  mot en bevegelse som har stått for betydelige liberale reformer, og frigjøring av undertrykte mennesker. Til dels respektløst og historieløst, spør du meg.

Også derfor lurer jeg på om det nå rekrutteres flere «borgerlige» venstrefolk i betydningen folk som identifiserer seg med næringsliv, arbeidsgiversiden og økonomisk liberalisme, og som har en sosial distanse til arbeiderklassen og andre som trenger liberal oppmerksomhet mer enn de fleste.

Den økonomiske liberalismen, der statens makt skal reduseres, skattene skal ned, kapitalens frihet er viktigere enn enkeltmenneskets, er i strid med Venstres (sosial)liberale verdier, og må holdes på en armlengdes avstand. Det er jo mye av denne skjevheten vi ser reaksjoner mot nå. Det er livsfarlig hvis liberale verdier blir assosiert med eliter og kapitalmakt.

Derfor bør Venstre primært kalle seg sosialliberalt parti, og erkjenne at kampen for å vinne definisjonsmakten over det liberale mislyktes. Mer om det neste gang

Da vi var (stolte) populister

Posted on by Atle Hagtun

 

Første nr av Populist, 1975

 

Populistene er tidens verste politikere, og truer den liberale orden. Da jeg var med i Unge Venstre-ledelsen startet vi tidsskriftet «Populist». 

Jeg var selv initiativtaker og redaktør de første par årene. Deretter overtok Ottar Grepstad. Såvidt jeg husker var det jeg som foreslo navnet også. Etter noen måneder angret jeg, og foreslo å gå tilbake til det tidligere «Liberalt Perspektiv». Det ble nedstemt, mest fordi det var for tidlig å endre navnet.

Hva skjedde etterpå? Gikk vi over til eliten?

Skiftet i ordbruken kom kanskje med Carl I Hagen, som ble den første store politiske populisten, i negativ betydning for alle hans motstandere. Fra å betegne positiv forankring i folket, med demokrati og makt over egne liv som grunnverdier, har begrepet blitt en betegnelse på spill på fordommer, kunnskapsløshet og mangel på dannelse.

Vi  verken kan eller bør forsøke å snu begrepet tilbake til det positive, men vi kan kanskje bidra til å tone ned det negative. Og erkjenne at «strekk i laget» – i form av for stor avstand mellom elite og folk er farlig, og dumt. Særlig for demokrater.

For det finne selvsagt en elite, og et folk. Alle se politikken fra sin egen virkelighet, og utsiktspunktene er ulike. Liberale bør definitivt ikke representere eliten og forakte folket – uansett om deler av folket måtte ha noen illiberale holdninger.

Også vår populisme var en kamp mot samfunnseliten, som vi mente hadde beveget seg for langt fra grasrotas synspunkter og virkelighet. Det var «eliten» som ville ha Norge inn i EF, mens «grasrota» fryktet at beslutningene ble flyttet lengre bort, ble mindre demokratiske og kontrollerbare. Men både i eliten og blant folk flest var jo meningene delte.

EF- (1972) og senere EU-motstanden (1994), var i all hovedsak motivert av en reelt begrunnet frykt for at demokratiet ville bli svekket. Lenger fram til beslutningstakere, økt avmakt. Mindre sjølråderett. I dette bildet var det selvsagt også viktige næringsinteresser, spesielt knyttet til primærnæringene. Helt legitimt.

Et flertall i Venstres organer, og sikkert blant partiets velgere, endte med et nei begge gangene. Et liberalt standpunkt.

Som EU-motstander ble jeg mektig provosert av den arrogante ja-siden, som beskyldte oss andre for å være snevre nasjonalister med nisselua nedover øynene. Meget feil. Populismen var ikke det de trodde den var.

Den samme nedlatende arrogansen er der i dag, i flere saker og debatter. Elitistisk forakt for folket avler politikerforakt tilbake. Opprør kan igjen feiltolkes hvis man ikke har god nok kontakt.

Mye har skjedd siden 1970-tallet. Kravet om sjølråderett og sjølberging måtte vike for en seirende markedsøkonomi, vellykket globalisering og en fungerende EØS-avtale. Men baksiden av medaljen er også blitt slik mange på neisiden var redd for. Dilemmaene består.

Liberal politikk handler om enkeltmenneskets frihet, og makt over eget liv. Empowerment – spesielt for dem som har minst frihet, eller føler den er truet.

Historien er full av folkelige reisninger mot makta – i frihetens og demokratiets ånd. Også med med potensiale for elendighet hvis det ikke kanaliseres riktig.

Liberale må se forskjellen, representere det rettferdige opprøret, avsløre humbug, og stå for verdier. Ikke være en del av den arrogante eliten som ikke forstår hva som skjer.

Dagens Unge Venstre har gått til den motsatte ytterlighet av der vi var på 70-tallet. Der vi var uklare mot venstresiden i økonomisk politikk, er UV nå på høyresiden, uten verdimessig vaksinasjon mot økt makt til kapitalen, nivellering av vanlige folks arbeidsforhold og sentralisering av makt. Elitistisk politikk.

Man sklir til høyre hvis man ikke forstår forskjell på den sosiale liberalismen Venstre har stått og skal stå for, og den økonomiske høyreliberalismen, som er kapitalmaktens ideologi. Man fjerner seg fra folket hvis man sitter i møter med likesinnede og vedtar resolusjoner om ting man ikke har satt seg inn i, og vil bestemme over folk man ikke har snakket med. Det er den stygge populismen.

Neste gang: Tar venstrefolk klassestandpunkt?

Makt og avmakt

Posted on by Atle Hagtun

Da Lars Sponheim forklarte hvorfor han ville på Stortinget, viste han til «de knyttede never i lommene». Har det noe med valget av Trump eller norsk politikk i dag å gjøre?

Uten sammenligning forøvrig; de ville begge representere avmektige og sinte velgere. Lars delte små næringsdrivendes forbannelse over delingsmodellen i skattesystemet. Han klarte å fjerne den også.

Hva Trump kan levere, er usikkert. Mange av oss håper jo det ikke blir altfor mye – men kan han stagge de sinte i USA uten å gjøre for mye ugagn? Hvor sinte vil de (vi) liberale bli de neste fire åra?

Jeg minner om Michael Moores siste av de fem «what to do»-punktene etter valget:

«Si til alle du møter i dag: Hillary Clinton fikk flest stemmer. Flertallet valgte henne framfor Trump. Punktum. Faktum». .. «Du bor i et land der flertallet har sagt at de tror på klimaendringene, de mener kvinner skal få samme lønn som menn, de vil ha en gjeldfri collegeutdanning, vil ikke at vi skal invadere land, vil heve minstelønnen og ha et universelt helsesystem.» «Vi bor i et land der majoriteten er enig i de «liberale» standpunktene. Vi mangler bare det liberale lederskapet som gjennomføre dem». (Utdrag, min oversettelse).

Med flertall i Kongressen kan Trump og republikanerne gjennomføre mye antiliberal, usosial politikk. I så fall kan de mobilisere til en reaksjon om fire år. De kan også føre en politikk som, i større grad enn Obama har klart, og Clinton ville ha klart, kan samle, og dermed dempe misnøye og splittelse. Det er lov å håpe på det beste. Republikanerne må i alle fall føre politikk, og ta ansvar. Slutte å sabotere.

Politikk handler om makt. Politisk liberalisme handler om å inkludere alle mennesker, fordele makt, hindre avmakt og maktmisbruk, bygge samfunn på frihet, velferd og toleranse. «Alle skal med» er et godt, liberalt slagord.

Demokratiet må levere på disse verdiene, om det skal ha legitimitet. Folk må føle at de blir hørt, tatt på alvor, at det er grundig, rettferdig og åpen saksbehandling. Det skjer ikke når lobbygrupper , gjerne med skjulte PR-byråer i kulissene, får for stor makt. Eller når pengene rår.

Det er enkelt å marginalisere de avmektige. Maktarroganse har vi sett til alle tider. Tilhengere av EU har i alle år, spesielt under kampanjene i 1972 og 1994, karakterisert motstanderne som trangsynte nasjonalister, med nisselua godt nedover øynene.

Dette var (og er) en følelsesladd, fordomsfull og gal analyse fra mennesker som ser på seg selv som de rasjonelle og kunnskapsrike. En av grunnene til at de tapte. Folk blir forbanna når de blir rakket ned på og feiltolket.

Idealistisk liberalisme i form av ønsker om en grenseløs verden, en verdensregjering, eller et EU med maksimal integrasjon, er velmente, men farlige posisjoner. En slik politikk kan skape stor avmakt og fremmedgjøring, og dermed slå kontra med stor kraft og antiliberale effekter.

Nasjonalstaten er en nødvendig ramme for et demokrati som er til å gripe, også for andre enn politiske nerder. I 1972 var Unge Venstres og mange andres hovedslagord norsk sjølråderett. Basert på alt annet enn snever nasjonalisme, nemlig liberale verdier om enkeltmenneskets frihet, borgernes mulighet til deltagelse i et oversiktlig demokrati. Utviklingen har gått i en annen retning enn vi trodde den gang, og bra er det. Men nå har det bikket for langt.

Det er i spennet mellom globalisering og teknologisk fornyelse på den ene siden, og frihet, makt over egne liv og en følelse av kontroll på den andre, at ikke minst sosialliberale partier må finne en bedre balanse enn den mange opplever i dag. Også i Norge. Kapitalen og elitene har fått for stor makt.

Tilliten til demokratiet er svekket blant folk på Andøya, som har sett at beslutningsgrunnlaget for å legge ned flystasjonen ikke er åpent og kontrollerbart. De knytter nevene og fortsetter kampen. Bra!

De knyttede never som Lars Sponheim så i forbannelsen over en urettferdig delingsmodell, har jeg selv sett på nært hold i en tid der drosjenæringen har vært ideologisk kasteball i en absurd forestilling der store deler av samfunnseliten har hyllet Silicon Valleys Donald Trump.

Så skjer det som skal skje i Norge: Fagmyndighet med grundig saksbehandling, politikere som lytter, åpenhet i argumentasjonen, – ender i kunnskapsbaserte konklusjoner fra regjeringen.

Der australske drosjeeiere begår selvmord etter at pensjonen deres er nullet ut av liberalistiske politikere, der franske brant bildekk (og vant fram), der drosjer i London, København, Budapest, Buenos Aires osv, osv, omringet parlamentene for å bli hørt, kan de norske senke skuldrene og konkludere med at rettferdighet og seriøsitet rår. (Mens venstrefolk uten peiling på saksfeltet fortsetter å støtte lobbyistenes krampekamp mot rettstaten).

Mot hvem vil de knyttede never rette seg i framtiden?