Tar venstrefolk klassestandpunkt?

Tar venstrefolk klassestandpunkt?

Venstrefolk hadde i mange år en sterk aversjon mot å bli kalt borgerlig. Andre hadde imidlertid definisjonsmakten. Vi ga etter, og prøvde å gi begrepet et annet innhold. Men tar noen venstrefolk borgerlig klassestandpunkt?

Så lenge jeg kan huske har det vært snakk om sosialistisk og borgerlig side i norsk politikk. De store partiene og det meste av mediene hadde felles interesse av disse begrepene, og sentrumspartienes forsøk på å unngå dem, har vært fånyttes.

Som medlem av Unge Venstres sentralstyre (1974-75) fikk jeg inn et innlegg i Aftenposten (en prestasjon den gang) under tittelen «Hverken borgerlig eller sosialist» (Hverken med h, selvsagt). Vi opererte med «Trekanten i norsk politikk» – med rød, blå og grønn pol, men tyngden i toblokk-delingen var for sterk. Regjeringsmakt forutsetter jo et flertall, og alle må velge side.

Lyng-regjeringen i 1963 åpnet for et «borgerlig» regjeringssamarbeid, som kom for alvor med Borten-regjeringen i 1965. Det gikk bra lenge, men havarerte med EF-saken i 1971. Aps mangeårige dominans gjorde det enklere for Venstre å åpne for Høyre, noe som før hadde sittet langt inne.

På 70- og 80-tallet vegret også moderpartiet seg mot å være en del av borgerlig blokk. Høyrebølgen, som i mangt var en frihetsbølge, gikk Venstre hus forbi. Så åpnet partiet for samarbeid mot Arbeiderpartiet før valget i 1985. Det gikk som kjent ikke bra, og ble en langvarig vaksinasjon mot Ap.

Fjørtoft åpnet for borgerlig samarbeid igjen, men havarerte med sine miljømessige dommedagsprofetier i 1989. Så kom etterhvert Lars Sponheim, som syntes det var greit å kalles borgerlig. Hans yndlingshistorie var da han ble vekket av faren og fortalt om «borgerlig seier!» valgnatta 1965.

Vi aksepterte ikke å være del av borgerskapet i klassemessig forstand, og brukte tid og retorikk på å snakke om «borgeren». Det ansvarlige og handlende (ikke kjøpende!) samfunnsmennesket. Dermed hadde vi fotfeste i historien og ideologien.

Venstre har altså akseptert at vi – av maktpolitiske grunner – har måttet samarbeide på ikke-sosialistisk side, men uten å akseptere et strengt ideologisk skille basert på gamle klassemønstre og – motsetninger.

Tvert om har partiet som et (sosial)liberalt sentrumsparti lagt stor vekt på å være hevet over disse klassemotsetningene. Ideologien er basert på individets frihet, ikke klassens. Vi ville bygge ned klasseskillene, avslutte klassekampen og finne «Den gylne Mellomvegen» (tittel på Leiv Mjeldheims historie om Venstre1905-1940).

I mangt er hele samfunnet nå inne på denne gylne mellomvegen. Velferdsstat og regulert markedsøkonomi er felleseie, sosialismen er død, klassemotsetningene sterkt redusert.

Det betyr jo ikke at høyre- venstre-dimensjonen i politikken er borte. Tvert imot viser utviklingen i mange vestlige land at kapitalmakten har tatt for seg, mens både arbeider- og middelklasse har tapt terreng både økonomisk og maktmessig.

Mye av grunnen til at det har gått bra så langt i Norge, er arbeiderbevegelsens sterke stilling. Kapitalmakten er gitt spillerom, men holdt i sjakk. Balanse mellom arbeid og kapital, stat og kapital er bibeholdt, slik at både fellesskapets og «vanlige» folks interesser er ivaretatt mye bedre enn f eks i USA og Storbritannia.

Denne sosialliberale maktbalansen og pragmatismen er nå politisk felleseie i mye større grad enn i andre land. Verken Høyre eller Frp er entydige for borgerklassens økonomiske interesser.

Venstres erklærte støtte til småbedrifter, gründere og selvstendige, kan tas som uttrykk for en klassemessig tilhørighet til det marxistene (ikke uten rett) kalte «mellomlaga». Men er også godt innenfor en idealistisk frihetsideologi uten spesiell forankring i næringsinteresser.

Arbeiderpartiet forsøker å holde i liv i motsetningene, spesielt gjennom skattepolitikken («skattelettelser til dem som har mest fra før») og kampen mot midlertidige ansettelser.

Venstre og de andre borgerlige partiene kommer godt ut av begge, ved å hevde at reduksjon i formuesskatten har til hensikt å legge til rette for norsk næringsutvikling og nye arbeidsplasser, og at en forsiktig åpning for mer midlertidighet har som uttalt mål å lette inngangen til arbeidsmarkedet for mange som ellers vil bli stående utenfor.

Så kreves det å vise at det faktisk fungerer slik, og at LO/AP tar feil når de hevder det motsatte.

Venstres problem med å gå for varmt inn i den «borgerlige» fellesskapet, er at man underbygger den todelingen man egentlig er imot, og låser seg til en høyreside som også har noen mindre pene sider.

Som sagt før, har noen venstrefolk mistet det verdimessige fotfestet, nå de ukritisk lar kapitalmaktens råeste utøvere få frihet til å tappe norsk verdiskaping, og amerikanisere arbeidsavtaler med sosial dumping som resultat.

Den aggressive retorikken som noen venstrefolk har mot LO og Ap, går langt ut over den saklige kritikken mot politiske standpunkter, tidvis maktarroganse og samrøre, som vi har framført i mange år. (Mye av den er mindre relevant nå enn på 90-tallet). Den bikker over i en klasse-borgerlig aggresjon (velkjent i mange høyrekretser)  mot en bevegelse som har stått for betydelige liberale reformer, og frigjøring av undertrykte mennesker. Til dels respektløst og historieløst, spør du meg.

Også derfor lurer jeg på om det nå rekrutteres flere «borgerlige» venstrefolk i betydningen folk som identifiserer seg med næringsliv, arbeidsgiversiden og økonomisk liberalisme, og som har en sosial distanse til arbeiderklassen og andre som trenger liberal oppmerksomhet mer enn de fleste.

Den økonomiske liberalismen, der statens makt skal reduseres, skattene skal ned, kapitalens frihet er viktigere enn enkeltmenneskets, er i strid med Venstres (sosial)liberale verdier, og må holdes på en armlengdes avstand. Det er jo mye av denne skjevheten vi ser reaksjoner mot nå. Det er livsfarlig hvis liberale verdier blir assosiert med eliter og kapitalmakt.

Derfor bør Venstre primært kalle seg sosialliberalt parti, og erkjenne at kampen for å vinne definisjonsmakten over det liberale mislyktes. Mer om det neste gang

Da vi var (stolte) populister

 

Første nr av Populist, 1975

 

Populistene er tidens verste politikere, og truer den liberale orden. Da jeg var med i Unge Venstre-ledelsen startet vi tidsskriftet «Populist». 

Jeg var selv initiativtaker og redaktør de første par årene. Deretter overtok Ottar Grepstad. Såvidt jeg husker var det jeg som foreslo navnet også. Etter noen måneder angret jeg, og foreslo å gå tilbake til det tidligere «Liberalt Perspektiv». Det ble nedstemt, mest fordi det var for tidlig å endre navnet.

Hva skjedde etterpå? Gikk vi over til eliten?

Skiftet i ordbruken kom kanskje med Carl I Hagen, som ble den første store politiske populisten, i negativ betydning for alle hans motstandere. Fra å betegne positiv forankring i folket, med demokrati og makt over egne liv som grunnverdier, har begrepet blitt en betegnelse på spill på fordommer, kunnskapsløshet og mangel på dannelse.

Vi  verken kan eller bør forsøke å snu begrepet tilbake til det positive, men vi kan kanskje bidra til å tone ned det negative. Og erkjenne at «strekk i laget» – i form av for stor avstand mellom elite og folk er farlig, og dumt. Særlig for demokrater.

For det finne selvsagt en elite, og et folk. Alle se politikken fra sin egen virkelighet, og utsiktspunktene er ulike. Liberale bør definitivt ikke representere eliten og forakte folket – uansett om deler av folket måtte ha noen illiberale holdninger.

Også vår populisme var en kamp mot samfunnseliten, som vi mente hadde beveget seg for langt fra grasrotas synspunkter og virkelighet. Det var «eliten» som ville ha Norge inn i EF, mens «grasrota» fryktet at beslutningene ble flyttet lengre bort, ble mindre demokratiske og kontrollerbare. Men både i eliten og blant folk flest var jo meningene delte.

EF- (1972) og senere EU-motstanden (1994), var i all hovedsak motivert av en reelt begrunnet frykt for at demokratiet ville bli svekket. Lenger fram til beslutningstakere, økt avmakt. Mindre sjølråderett. I dette bildet var det selvsagt også viktige næringsinteresser, spesielt knyttet til primærnæringene. Helt legitimt.

Et flertall i Venstres organer, og sikkert blant partiets velgere, endte med et nei begge gangene. Et liberalt standpunkt.

Som EU-motstander ble jeg mektig provosert av den arrogante ja-siden, som beskyldte oss andre for å være snevre nasjonalister med nisselua nedover øynene. Meget feil. Populismen var ikke det de trodde den var.

Den samme nedlatende arrogansen er der i dag, i flere saker og debatter. Elitistisk forakt for folket avler politikerforakt tilbake. Opprør kan igjen feiltolkes hvis man ikke har god nok kontakt.

Mye har skjedd siden 1970-tallet. Kravet om sjølråderett og sjølberging måtte vike for en seirende markedsøkonomi, vellykket globalisering og en fungerende EØS-avtale. Men baksiden av medaljen er også blitt slik mange på neisiden var redd for. Dilemmaene består.

Liberal politikk handler om enkeltmenneskets frihet, og makt over eget liv. Empowerment – spesielt for dem som har minst frihet, eller føler den er truet.

Historien er full av folkelige reisninger mot makta – i frihetens og demokratiets ånd. Også med med potensiale for elendighet hvis det ikke kanaliseres riktig.

Liberale må se forskjellen, representere det rettferdige opprøret, avsløre humbug, og stå for verdier. Ikke være en del av den arrogante eliten som ikke forstår hva som skjer.

Dagens Unge Venstre har gått til den motsatte ytterlighet av der vi var på 70-tallet. Der vi var uklare mot venstresiden i økonomisk politikk, er UV nå på høyresiden, uten verdimessig vaksinasjon mot økt makt til kapitalen, nivellering av vanlige folks arbeidsforhold og sentralisering av makt. Elitistisk politikk.

Man sklir til høyre hvis man ikke forstår forskjell på den sosiale liberalismen Venstre har stått og skal stå for, og den økonomiske høyreliberalismen, som er kapitalmaktens ideologi. Man fjerner seg fra folket hvis man sitter i møter med likesinnede og vedtar resolusjoner om ting man ikke har satt seg inn i, og vil bestemme over folk man ikke har snakket med. Det er den stygge populismen.

Neste gang: Tar venstrefolk klassestandpunkt?

Makt og avmakt

Da Lars Sponheim forklarte hvorfor han ville på Stortinget, viste han til «de knyttede never i lommene». Har det noe med valget av Trump eller norsk politikk i dag å gjøre?

Uten sammenligning forøvrig; de ville begge representere avmektige og sinte velgere. Lars delte små næringsdrivendes forbannelse over delingsmodellen i skattesystemet. Han klarte å fjerne den også.

Hva Trump kan levere, er usikkert. Mange av oss håper jo det ikke blir altfor mye – men kan han stagge de sinte i USA uten å gjøre for mye ugagn? Hvor sinte vil de (vi) liberale bli de neste fire åra?

Jeg minner om Michael Moores siste av de fem «what to do»-punktene etter valget:

«Si til alle du møter i dag: Hillary Clinton fikk flest stemmer. Flertallet valgte henne framfor Trump. Punktum. Faktum». .. «Du bor i et land der flertallet har sagt at de tror på klimaendringene, de mener kvinner skal få samme lønn som menn, de vil ha en gjeldfri collegeutdanning, vil ikke at vi skal invadere land, vil heve minstelønnen og ha et universelt helsesystem.» «Vi bor i et land der majoriteten er enig i de «liberale» standpunktene. Vi mangler bare det liberale lederskapet som gjennomføre dem». (Utdrag, min oversettelse).

Med flertall i Kongressen kan Trump og republikanerne gjennomføre mye antiliberal, usosial politikk. I så fall kan de mobilisere til en reaksjon om fire år. De kan også føre en politikk som, i større grad enn Obama har klart, og Clinton ville ha klart, kan samle, og dermed dempe misnøye og splittelse. Det er lov å håpe på det beste. Republikanerne må i alle fall føre politikk, og ta ansvar. Slutte å sabotere.

Politikk handler om makt. Politisk liberalisme handler om å inkludere alle mennesker, fordele makt, hindre avmakt og maktmisbruk, bygge samfunn på frihet, velferd og toleranse. «Alle skal med» er et godt, liberalt slagord.

Demokratiet må levere på disse verdiene, om det skal ha legitimitet. Folk må føle at de blir hørt, tatt på alvor, at det er grundig, rettferdig og åpen saksbehandling. Det skjer ikke når lobbygrupper , gjerne med skjulte PR-byråer i kulissene, får for stor makt. Eller når pengene rår.

Det er enkelt å marginalisere de avmektige. Maktarroganse har vi sett til alle tider. Tilhengere av EU har i alle år, spesielt under kampanjene i 1972 og 1994, karakterisert motstanderne som trangsynte nasjonalister, med nisselua godt nedover øynene.

Dette var (og er) en følelsesladd, fordomsfull og gal analyse fra mennesker som ser på seg selv som de rasjonelle og kunnskapsrike. En av grunnene til at de tapte. Folk blir forbanna når de blir rakket ned på og feiltolket.

Idealistisk liberalisme i form av ønsker om en grenseløs verden, en verdensregjering, eller et EU med maksimal integrasjon, er velmente, men farlige posisjoner. En slik politikk kan skape stor avmakt og fremmedgjøring, og dermed slå kontra med stor kraft og antiliberale effekter.

Nasjonalstaten er en nødvendig ramme for et demokrati som er til å gripe, også for andre enn politiske nerder. I 1972 var Unge Venstres og mange andres hovedslagord norsk sjølråderett. Basert på alt annet enn snever nasjonalisme, nemlig liberale verdier om enkeltmenneskets frihet, borgernes mulighet til deltagelse i et oversiktlig demokrati. Utviklingen har gått i en annen retning enn vi trodde den gang, og bra er det. Men nå har det bikket for langt.

Det er i spennet mellom globalisering og teknologisk fornyelse på den ene siden, og frihet, makt over egne liv og en følelse av kontroll på den andre, at ikke minst sosialliberale partier må finne en bedre balanse enn den mange opplever i dag. Også i Norge. Kapitalen og elitene har fått for stor makt.

Tilliten til demokratiet er svekket blant folk på Andøya, som har sett at beslutningsgrunnlaget for å legge ned flystasjonen ikke er åpent og kontrollerbart. De knytter nevene og fortsetter kampen. Bra!

De knyttede never som Lars Sponheim så i forbannelsen over en urettferdig delingsmodell, har jeg selv sett på nært hold i en tid der drosjenæringen har vært ideologisk kasteball i en absurd forestilling der store deler av samfunnseliten har hyllet Silicon Valleys Donald Trump.

Så skjer det som skal skje i Norge: Fagmyndighet med grundig saksbehandling, politikere som lytter, åpenhet i argumentasjonen, – ender i kunnskapsbaserte konklusjoner fra regjeringen.

Der australske drosjeeiere begår selvmord etter at pensjonen deres er nullet ut av liberalistiske politikere, der franske brant bildekk (og vant fram), der drosjer i London, København, Budapest, Buenos Aires osv, osv, omringet parlamentene for å bli hørt, kan de norske senke skuldrene og konkludere med at rettferdighet og seriøsitet rår. (Mens venstrefolk uten peiling på saksfeltet fortsetter å støtte lobbyistenes krampekamp mot rettstaten).

Mot hvem vil de knyttede never rette seg i framtiden?

Urbanpopulismens arroganse

Urbanpopulismens arroganse

Hvem er mest populistiske av arrogante «liberale» i skravleklassen  og harrytasser i Frp-segmentet? 

Det er alltid nyttig å se ting litt fra den andre siden. Etter 12 år i Venstres stortingsgruppe, har jeg nå jobbet seks år i taxibransjen. Litt som deltidssjåfør, men hovedsakelig som kommunikasjonssjef og nå redaktør i 60 prosents stilling i Norges Taxiforbund.

Jeg holdt nylig et innlegg på DNs konferanse om delingsøkonomi, som jeg kalte «Når en næring blir ideologisk kasteball». Erfaringene fra skravleklassens ukritiske aksept av bøllevirksomheten Uber (se forrige blogg) får meg til å stille spørsmålet i starten her.

For meg er det å være liberal  å være fordomsfri (så langt som mulig), respektfull overfor alle mennesker, sannhetssøkende og pragmatisk – på grunnlag av et solid verdigrunnlag av frihet, likeverd og åpent demokrati.

Jeg forventer at politikk baseres på kunnskap, og at beslutninger tas av folk som har satt seg inn i sakene. Uenighet er helt OK, men da er det fint å vite hva det skyldes: Ulikt idégrunnlag? Ulike materielle interesser og ståsted? Ulikt kunnskapsnivå?

Er det mulig med dialog? Kan eventuell ulike oppfatning av faktagrunnlaget ryddes av veien?

På det grunnlaget kan de gode løsningene finnes, i seriøse og grundige prosesser, der også et kunnskapsbasert embetsverk spiller en viktig rolle. Det fortjener vi alle. Vi kan tåle å tape hvis motparten har bedre argumenter og prosessen har gått ordentlig for seg.

Avmakt og politikerforakt skapes når disse viktige spillereglene i demokratiet ikke følges.

Verst er ideologene, som har så sterke meninger om hvordan ting skal fungere i teorien, at de ikke er åpne for fakta og dialog, og heller ikke viser respekt for dem de skal bestemme over. Dogmatisk sosialisme var, som sagt før, verst i min ungdom, men i dag er det liberalistene som er de farlige, og fordomsfulle. Med frihetens fane hevet, er de ofte autoritære undertrykkere.

Jeg liker Venstres slagord «Folk først». Og jeg liker veldig godt formuleringen i prinsipprogrammet om at Venstre «tror på kraften i de bedre argumenter». I en sammenheng har jeg også etterlyst «Dørums metode» i dagens Venstre. Odd Einar Dørum fikk som statsråd enorm respekt hos mange av sine undersåtter i såvel samferdsels- som justissektoren, fordi han oppsøkte dem, hørte hva de sa, viste respekt. Han gjorde slett ikke alltid som de sa, men han fortalte i tilfelle hvorfor.

Ikke slik med tilhengerne av Uber – ukritisk og uriktig definert som «delingsøkonomi», og dermed gjenstand for særbehandling i forhold til de som fra før tilbyr samme tjeneste – persontransport mot vederlag. Godt definert og regulert i lovverket.

Skravleklassen – herunder sentrale medier, økonomiprofessorer, teknologifriker – og populistiske politikere roper hurra, og avlyser all saksdebatt som bakstreveri.

Det er da jeg – også som velger – må stille meg spørsmålet: Hva står disse menneskene for? Er de bevisste liberalister som mener markedskrefter og frekkhet skal rå uansett konsekvenser? Eller er det bare en populistisk refleks som sier at når noe som synes å være «kult, billig og innovativt», så er det bra. Det gjelder jo å være på modernitetens side?

Synes de virkelig det er greit at en virksomhet bevisst bryter lovene, at verdiskapning i Norge flyttes til skatteparadis, at all makt gis til arbeidsgiversiden (som nekter å ta ansvar for å være det) og fremmer sosial dumping? Eller er de bare naive?

For drosjenæringen – som har vært en ideologisk kasteball i flere år nå – ble skapet satt på plass da Samferdselsdepartementet den 5. september redegjorde for sitt arbeid med lovverket, og sa at løyvekrav og behovsprøving skal bestå. Og – i Ubers og Abelias nærvær – sa klart at Ubers virksomhet i Norge er og forblir lovstridig.

Sånn sett er debatten i realiteten over.

Men hva skjedde? Hvordan kan Unge Venstre og Guri Melby som byråd med ansvar for en næring, havne i en slik liberalistisk – eventuelt populistisk – glideflukt?  Er det et symptom på en generell høyredreining i deler av partiet? Folk som bevisst ønsker å utviske skillet mellom å være sosialliberal og liberalist? Som ikke forstår at Venstre ikke har noe å gjøre på høyre ytterside av H og Frp?

Også i Høyre og Frp foregår en ideologisk kamp mellom liberalister og moderate, mellom ideologer og pragmatikere. Ideologene der er satt på plass når de politisk ansvarlige på saksfeltet, med faglig tyngde i departementet i ryggen, har satt skapet på plass. Kraften i de bedre argumenter ble tatt i bruk. Særbehandling er avvist.

Underveis er Venstre det eneste partiet i transportkomiteen det ikke har vært mulig for ledelsen i Norges Taxiforbund å få kontakt med, eller så mye som et pip fra om de grunnleggende elementene i lovverket.  Mens Frp har vært på den motsatte siden, i vilje til å høre på og møte i åpen debatt og informasjonsutveksling. Elementær høflighet, egentlig.

Skravleklassens urbanpopulisme er ganske ufyselig med sin kombinasjon av skråsikre meninger og åpenbar mangel på både kunnskap og respekt. At disse holdningene får spille fritt i store medier er en journalistfaglig skandale. Aftenposten og DN gir ikke solid bakgrunn for egne meninger, men blander journalistikken med et politisk og kommersielt korstog for det de tror er innovasjon, men som i realiteten like gjerne kan være gigantiske tilbakeskritt for samfunnet.

At Venstre infiseres av dette, liker jeg også mildt sagt dårlig. Så dårlig at jeg ikke er sikker på hva jeg kommer til å stemme neste år. Jeg vil ha et parti og kandidater som klarer å manøvrere i de grunnleggende verdivalgene som viser seg også i de «små» sakene. Og som kan stå ansikt til ansikt med dem deres beslutninger angår.

Hvor viktig er høyre-venstre? 

Hvor viktig er høyre-venstre? 

Det er noen viktige grunnverdier i  norsk samfunns- og arbeidsliv som har overskredet eldre tiders klassekamp, og gjør at det er små forskjeller på en regjering med Ap og dagens blåblå.

Det skyldes jo at alle partier er «avideologisert» i forhold til sine historiske røtter og står for en nordisk samfunnsmodell. Fagforeningens sterke stilling, en likeverdsholdning til lønnsnivå for alt anstendig arbeid, trepartssamarbeidet, arbeidsmiljølov og andre spilleregler i arbeidslivet.

I tillegg felles anerkjennelse av markedsøkonomien som grunnleggende bra, sammen med forståelsen for dens grenser og statens viktige rolle som regulator og ramme for velferdssamfunnet.

Sånn sett er mye av høyre-venstre-dimensjonen borte i det partipolitiske mønsteret, og vi har en blåblå regjering som bruker mer penger over offentlige budsjetter enn den avgåtte rødgrønne, og skryter av det.

Pr dags dato  er det ikke noen skremmende høyrepolitikk fra dagens regjering – særlig ikke etter at den har brynt seg i Stortinget. Vi har ingen ytterliggående blå politikk på høyre-venstre-skalaen.

Arbeiderpartiet forsøker selvsagt å blåse liv i denne konfliktlinjen, men lykkes bare måtelig. Skattelettelsene er ikke formidable, og de som kommer, er mer begrunnet i vekstkraft for næringslivet enn av å skulle prioritere «de rike».

Likefullt er det internasjonale tendenser i retning økt ulikhet og mer splittede samfunn. Protestene mot de etablerte partiene og elitene i mange land, viser reaksjoner på dette. Maktbalansen har vippet for mye i kapitalens favør, og mange føler avmakt. Da er det ikke liberales oppgave å støtte ytterligere frihet for kapitalen, men se hvordan friheten kan utvides for folk flest.

Maktbalanse er et sentralt begrep for liberale. Sterke fagforeninger er nødvendige for å balansere kapitalmakten over arbeider- og middelklassen. Staten må regulere for å sikre anstendige vilkår i arbeids- og samfunnsliv. Den nordiske modellen krever årvåkenhet og bevissthet for å sikre rettigheter og velferd som er vunnet gjennom kamp.

Brexit er ingen god sak etter mitt syn, men resultatet kan føre til en etterlengtet nyvurdering av balansen mellom union og nasjonalstater, og redusere følelsen av overstyring fra Brüssel. På sikt kan det gjøre norsk EU-medlemskap mer sannsynlig. Kanskje også en snuoperasjon fra UK før de faktisk går ut.

Balansepunktet på høyre-venstre-skalaen har rykket mot høyre også i Norge gjennom de senere tiårene. Venstre har bidratt til å flytte sentrum, i tråd med samfunnsendringer som også har gjort sosialismen irrelevant. Nå kan det være på tide å se at bevegelsen må bremses opp, for ikke å ende i en blå politikk – til høyre selv for dagens regjering.

Det mest urovekkende i så måte, er deler av debatten om delingsøkonomien, der noen – også i Venstre – er ute på verdimessig sykkeltur langt fra det som er felles norsk verdigrunnlag, heri inkludert det liberale. For liberalister er det derimot kanskje greit med store inntekter til kapitalen på den ene siden, og skattesvik og sosial dumping på den andre?

Mer konkret om det etter ferien. God sommer!

Liberal antiliberalist

Partiet Venstres (og min) liberalisme er, som sagt sist, humanistisk. Den handler om enkeltmenneskenes frihet – alle menneskers. Da er slagord som «Mennesket i sentrum» og «Folk først» logiske. Økonomien er virkemiddel, som staten er det.

Den klassiske og økonomiske liberalismen tar også utgangspunkt i friheten, men handler hovedsakelig om minst mulig stat, skatt og regulering, og er ofte blind for undertrykkelsen som følger i dens kjølvann. Avmakt er ufrihet, og skapes både av en autoritær stat, ensrettet kultur/religion og av en uhemmet kapitalisme.

Den økonomiske liberalismen er også forankret i sterke materielle interesser på høyresiden, og kan stå i motstrid til solidaritet og velferd for alle. Interessekamp er ikke avlyst. For millioner av mennesker er den livsviktig for å kaste av seg åk, og gi økt frihet.

Det er ikke naturlig at venstrefolk tar klassestandpukt for arbeidsgiversiden, slik det ligger i ryggmargen hos mange på høyrefløyen. Mye frigjøring er drevet fram av arbeiderbevegelser.

Liberale er for markedsøkonomi fordi den har vist seg å være det mest effektive systemet for å skape velstand og utvikling. Men de ser også markedsøkonomiens grenser og nødvendigheten av å regulere den i former som ivaretar miljø, økonomisk fordeling, arbeidstakeres rettigheter, menneskers likeverd, konkurranse på like vilkår, osv.

Kapitalinteresser og ytre høyre ønsker minst mulig pålegg, friest mulig spilleregler, vil betale minst mulig skatt, helst ikke ha plagsomme fagforeninger, ogsåvidere. Liberalistene er deres ideologiske fanebærere. Ideologien er ofte dogmatisk, som sosialismen er det.

Det er vanskeligere å være liberal, fordi det krever en grundigere vurdering av vedtaks konsekvenser. Friheten må ivaretas mest for dem som har minst av den. Staten må brukes for å skape frihet.

For liberalisten er søndagsåpne butikker en ideologisk selvfølge. For en (sosial)liberaler et spørsmål å diskutere for og imot. At drosjer er regulert forstår ikke liberalisten noe av, mens en liberaler skjønner at velfungerende kollektivtransport – også den fleksible delen av den, er bra.

Når liberalister erklærer Ayn Rand som guru, og Reagan og Thatcher som sine helter, bør det ikke være så vanskelig å vite hvor en hører hjemme.

Mange vil selvsagt befinne seg et sted i mellom, og politiske partier er ikke bare ideologiske (kanskje bare litt). Men det er altså to ulike retninger i «liberalismen», svært forskjellige i sin tilnærming til politikk. Liberalister har alltid vært en høyrefløy i Høyre. Frp definerer seg som liberalistisk, men er heller ikke entydig ideologisk. Mer om det siden.

Da jeg var med i sentralstyret i Unge Venstre på midten av 1970-tallet, skrev jeg et ideologisk notat. Etter at  jeg begynte i Venstres stortingsgruppe i 1998, pusset jeg støv av dette. Det ble oppdatert, forankret i Venstres sentralstyre i år 2000, og ligger fortsatt på partiets hjemmeside som et notat om Venstres ideologiske forankring. Det er ikke noe åndsverk fra min side, men et journalistisk sammendrag av de liberale ideene.

Skillet mellom liberal og liberalist anerkjennes ikke av alle. Noen har interesse av å blande dem sammen, som «den liberale tankesmien» Civita. Har de vunnet definisjonskampen, slik at Venstre må oppgi liberal som tydelig merkelapp? Det handler jo om å kommunisere hva man faktisk står for, og da må man ta konsekvensen hvis det blir for uklart. Frank Rossavik mente Trine Skei Grande sa noe Sponheim og Dørum ikke kunne ha sagt, da hun i landsmøtetalen nylig ville ha «meir libberalisme».

Mer om det neste gang.