Partiet Venstres (og min) liberalisme er, som sagt sist, humanistisk. Den handler om enkeltmenneskenes frihet – alle menneskers. Da er slagord som «Mennesket i sentrum» og «Folk først» logiske. Økonomien er virkemiddel, som staten er det.
Den klassiske og økonomiske liberalismen tar også utgangspunkt i friheten, men handler hovedsakelig om minst mulig stat, skatt og regulering, og er ofte blind for undertrykkelsen som følger i dens kjølvann. Avmakt er ufrihet, og skapes både av en autoritær stat, ensrettet kultur/religion og av en uhemmet kapitalisme.
Den økonomiske liberalismen er også forankret i sterke materielle interesser på høyresiden, og kan stå i motstrid til solidaritet og velferd for alle. Interessekamp er ikke avlyst. For millioner av mennesker er den livsviktig for å kaste av seg åk, og gi økt frihet.
Det er ikke naturlig at venstrefolk tar klassestandpukt for arbeidsgiversiden, slik det ligger i ryggmargen hos mange på høyrefløyen. Mye frigjøring er drevet fram av arbeiderbevegelser.
Liberale er for markedsøkonomi fordi den har vist seg å være det mest effektive systemet for å skape velstand og utvikling. Men de ser også markedsøkonomiens grenser og nødvendigheten av å regulere den i former som ivaretar miljø, økonomisk fordeling, arbeidstakeres rettigheter, menneskers likeverd, konkurranse på like vilkår, osv.
Kapitalinteresser og ytre høyre ønsker minst mulig pålegg, friest mulig spilleregler, vil betale minst mulig skatt, helst ikke ha plagsomme fagforeninger, ogsåvidere. Liberalistene er deres ideologiske fanebærere. Ideologien er ofte dogmatisk, som sosialismen er det.
Det er vanskeligere å være liberal, fordi det krever en grundigere vurdering av vedtaks konsekvenser. Friheten må ivaretas mest for dem som har minst av den. Staten må brukes for å skape frihet.
For liberalisten er søndagsåpne butikker en ideologisk selvfølge. For en (sosial)liberaler et spørsmål å diskutere for og imot. At drosjer er regulert forstår ikke liberalisten noe av, mens en liberaler skjønner at velfungerende kollektivtransport – også den fleksible delen av den, er bra.
Når liberalister erklærer Ayn Rand som guru, og Reagan og Thatcher som sine helter, bør det ikke være så vanskelig å vite hvor en hører hjemme.
Mange vil selvsagt befinne seg et sted i mellom, og politiske partier er ikke bare ideologiske (kanskje bare litt). Men det er altså to ulike retninger i «liberalismen», svært forskjellige i sin tilnærming til politikk. Liberalister har alltid vært en høyrefløy i Høyre. Frp definerer seg som liberalistisk, men er heller ikke entydig ideologisk. Mer om det siden.
Da jeg var med i sentralstyret i Unge Venstre på midten av 1970-tallet, skrev jeg et ideologisk notat. Etter at jeg begynte i Venstres stortingsgruppe i 1998, pusset jeg støv av dette. Det ble oppdatert, forankret i Venstres sentralstyre i år 2000, og ligger fortsatt på partiets hjemmeside som et notat om Venstres ideologiske forankring. Det er ikke noe åndsverk fra min side, men et journalistisk sammendrag av de liberale ideene.
Skillet mellom liberal og liberalist anerkjennes ikke av alle. Noen har interesse av å blande dem sammen, som «den liberale tankesmien» Civita. Har de vunnet definisjonskampen, slik at Venstre må oppgi liberal som tydelig merkelapp? Det handler jo om å kommunisere hva man faktisk står for, og da må man ta konsekvensen hvis det blir for uklart. Frank Rossavik mente Trine Skei Grande sa noe Sponheim og Dørum ikke kunne ha sagt, da hun i landsmøtetalen nylig ville ha «meir libberalisme».
Mer om det neste gang.